I flere år har jeg prøvd å få barna til å like filmen jeg elsker. Jeg har mer eller mindre tvunget dem til å se. For den er jo nydelig, ikke sant? Musikken, stemningen, de falmede fargene og fortellerstemmen til Knut Risan, som blir skingrende og lys når han har rollen som den onde stemoren og stesøsteren Dora.
Dessuten er hun så kul, denne filmens Askepott. Hun både rir og skyter med pil og bue, og er smartere enn den stakkars prinsen som prøver å vinne hennes gunst. Jeg elsker det, alt sammen.
Julestemning
Først og fremst er jeg glad i filmen fordi den garanterer julestemningen for min del.
Dette er jo noe jeg vil at barna mine også skal få oppleve. Derfor har jeg altså overtalt dem til å benke seg i sofaen når filmen begynner. Det ender likt hver gang.
Etter fem-ti minutter: «Mamma, hvorfor er fargene så rare?», «hvorfor er det én mann som har alle stemmene? – det er jo litt rart at Askepott har mannestemme, mamma.», «hvorfor ser prinsen ut som ei jente på håret, egentlig?»
Etter 20 minutter: Barna har begynt å tulle og bråker så mye at det er umulig for meg å høre noe som helst av filmen.
Etter 30 minutter: Barna har sneket seg unna og leker med noe helt annet, i håp om at jeg ikke skal fiske dem tilbake til TV-skjermen.
I år skal jeg ikke oppfordre barna mine til å se «Tre nøtter til Askepott». Det er ikke de som vil se filmen, det er det jeg som vil.
Igjen og igjen
Ikke så rart, kanskje. Filmen har, med noen få unntak, blitt sendt på NRK hver jul siden 1975. Den har fulgt meg hele livet. De få gangene NRK har prøvd seg på et unntak har det ført til illsinte og indignerte telefoner fra seerne. I år blir filmen vist igjen, NRK tør ikke annet.
Opprør
Litt tøffere har rikskringkastingen vært mot alle de tusener av tilhengerne til «Jul i Skomakergata». For noen føles det kanskje som om kalenderserien «alltid» har vært sendt på NRK, men den har bare vært på skjermen sju ganger. Første gang i 1979, foreløpig siste gang i 2003.
I fjor ble det nærmest opprør etter at programdirektøren i NRK Super, Nils Stokke, antydet at «Jul i Skomakergata» hadde blitt vist på TV for siste gang. NRK mente at serien ikke lenger holdt høy nok kvalitet.
Senere modererte tv-sjef i NRK, Arne Helsingen, kanalens syn på saken, og sa at han ikke ville utelukke noen ting. Samtidig mente TV-sjefen at serien muligens er utdatert for dagens barn.
Fenger ikke
Selv om jeg har et nesten like nostalgisk forhold til «Jul i Skomakergata» som jeg har til «Tre nøtter til Askepott», er jeg tilbøyelig til å være enig med TV-sjefen i NRK. I alle fall har de snuttene mine barn har sett av serien slett ikke maktet å fenge. De har kjedet seg, rett og slett.
Sett fra ståstedet til dagens barn er det ikke mye i serien de kan kjenne igjen fra sitt eget liv. Både barna og de voksne har rare klær på seg, hva er den greia skomaker Andersen putter pengene ned i (kan ikke kundene bare betale med kort?) og hva er egentlig en skomaker, forresten? Dessuten går handlingen uendelig sakte fram.
Jeg har hørt mødre og fedre på egen alder snøfte av NRKs satsing på årets splitter nye julekalenderserie, «Julekongen». For kritikerne finnes det kun én kalenderserie og det er «Jul i Skomakergata». Ungene mine elsker i alle fall «Julekongen», og jeg takker NRK for at de gir barna en opplevelse de faktisk engasjerer seg i.
Tradisjon
Grunnen til at jeg, og mange andre, gjerne ønsker å se de samme TV-programmene hver jul, er at det har blitt tradisjon for oss. Ifølge Store norske leksikon er tradisjon «kulturemner som er overført gjennom tid».
I den folkloristiske vitenskapen har tradisjonsbegrepet spesiell betydning. Folklorist og humanist Arnfinn Pettersen er en av dem som har understreket at den folkelige versjonen av tradisjonsbegrepet gir et vell av assosiasjoner til trivsel, glede og hygge. Det forbindes med «trygghet», «varme» og «tilhørighet». Felles tradisjoner er en del av det som gjør oss til et «folk».
Han har nok mye rett i det. For er ikke en av grunnene til at det er så koselig med «Tre nøtter til Askepott», «Grevinnen og hovmesteren», for ikke å snakke om lille Timmy gresshoppe som sier «from all of us to all of you», at du vet at nå sitter «hele Norge» og opplever det samme som meg?
Men så er det det, at ting endres. For de store institusjonene, som NRK, gjelder det bare å innføre endringene sakte nok til at folk rekker å omstille seg.
Barna mine får julestemning, de også, selv om de ikke er opptatt av de samme populærkulturelle referansene som meg. For den del, folk fant nok julestemningen for 40 og 50 år siden, selv om disse referansene da slett ikke fantes.
Og om vi skal være ærlige, er det egentlig så morsomt når hovmesteren blinker til grevinnen og spør «The same procedure as last year, Miss Sophie?» I 1963, da filmen ble laget, var den både frisk og småfrekk. Nå? Vel, jeg tror det skal mer til for å sjokkere folk flest. Likevel ler vi, fordi det er det vi gjør hver lille julaften. Men innen mine barn har nådd min alder, både tror og håper jeg at vi ler av noe annet lille julaften.