KOMMENTAR mandag 2. september 2013:

Frihetsfølelsen som forsvant

Må jeg ha med meg voldsalarm på løpetur nå?

Vår på Aksla. 

‑ Tør jeg å bruke Aksla nå? Tør vi?

Sommer på Aksla. 

Aksla i høstfarger. 

Vinterutsikt fra Aksla. 

Kommentar

Lørdag kom den triste beskjeden om at forsvinningen til Anja Weløy Aarseth fikk det verst tenkelige utfallet. Alt tyder på at det er Anja som er funnet, og at en kriminell handling frarøvet henne livet. I likhet med mange andre, går tankene mine først og fremst til Anja, familien hennes og alle som sto henne nær. Det er grusomt, det som har skjedd.

Dessverre er det ikke bare Anja som er borte. Borte er også frihetsfølelsen mange av oss, i den lille byen vår, har knyttet til byfjellet Aksla. Finere tur- og treningsområde skal man lete lenge etter. Her har man noe så unikt som flotte stier i perfekt kupert terreng, omkranset av fantastisk utsikt på alle kanter. Aksla har også skog, irrgrønn mose som legger seg som et vegg- til vegg-teppe mellom trærne, små topper og ultimate intervallmuligheter i 418 trappetrinn eller bratte bakker. Alt plassert midt i byen.

Kjent sti

Jeg er blant dem som har brukt Aksla mye. Flere ganger i uken har jeg oppsøkt friområdet på byfjellet. Jeg kjenner hver sving på stiene, jeg vet hvor det er fordypninger, hvor det stikker opp en rot du skal passe deg for, hvor det legger seg issvuller om vinteren og hvor sola steker mest en varm sommerdag.

På Aksla har jeg sett hjort passere bare meter foran meg på stien, jeg har måttet jumpe unna frosker som kvekker om oppmereksomhet rett ved skosålene mine og jeg vet at i det treet, akkurat der, bor det ei ugle. Jeg har vært på Aksla sent og tidlig, sommer som vinter. Og jeg har frydet meg like mye hver gang.

Det aller verste

Vanligvis er det flust av folk på stiene på Aksla. De fleste velger å nikke høflig, slik man gjør på fjellet. Jeg har alltid følt meg trygg. Hustrige og tidlige høstmorgener, før tåka har latt seg fortrenge av dagen, har jeg opplevd å være mutters alene. Slike morgener har tanken slått meg. Tanken om at noe, noe ubehagelig, noe farlig, kan skje. Jeg har avfeid meg selv som hysterisk.

Så skjer det aller, aller verste. På en flott sensommerdag. En slik dag du ikke tror det kan skje. Vi er mange som sitter tilbake med tusen spørsmål, der de mest fremtredende er, hva har skjedd? Og hva nå?

Sinne

I går fikk jeg en sms fra en venninne i Oslo. Nå må du bruke voldsalarm på løpeturene dine, skrev hun. Flere familiemedlemmer har allerede sagt til meg: inntil gjerningsmannen er funnet får du ikke dra alene på Aksla.

Selv om meningen bak utsagnene er god, kjenner jeg at jeg blir sint. Kan ikke jeg, et voksent menneske, lenger bevege meg hvor jeg vil, når jeg vil? Må jeg ha følge, må jeg utstyre meg med pepperspray, må jeg slutte å høre på musikk når jeg løper? Ugjerningen som er gjort mot Anja, berører en hel by, og har gjort at mange av oss føler oss ufrie.

Kropp og sjel

Svertet er ryktet til det nydelige byfjellet vårt. Selv klarer jeg ikke å høre navnet Baneheia uten å tenke på det som skjedde der. Det er fare for at det samme stigmaet blir knyttet til Aksla. Hvor stort stigmaet blir, er nok avhengig av bruken av fjellet.

Både ildsjel i Aksla Vel, Helge Nøstdahl, og ordfører Bjørn Tømmerdal, oppfordrer folk til å ta i bruk Aksla igjen så snart som mulig. Jeg er enig. Paradoksalt nok vil det føles enda mer utrygt om færre ferdes der.

Men tør jeg å bruke Aksla nå? Tør vi? Det kommer mye an på om den, eller de, skyldige, blir pågrepet. Bildene til denne kommentaren er mine egne instagrambilder, tatt på tur på Aksla i løpet av det siste året. De er knipset i ren glede og begeistring over hvor heldige vi i Ålesund er som har et slikt område. Jeg får mange kommentarer på disse bildene, flest av folk som ikke bor i Ålesund. Til et av bildene skrev en studievenninne: Jeg tror dere bor et sted som gjør godt for kropp og sjel.Hun har helt rett. Måtte det bare fortsette slik.