Jeg har på meg lilla, møkkete joggesko, lilla ullvest, treningsbukse, treningsgenser, pannebånd og hansker. Jeg er tilbake på Aksla, slik jeg ofte er for tida. Vinteren er vår her i vest. Perfekt for utetid på byfjellet.

Jeg begynner løpeturen min i Fagerlia, akkurat slik Anja Weløy Aarseth gjorde for vel fem måneder siden. Bare et par hundre meter fra bebyggelsen treffer jeg på Vigdis og Martha, to voksne damer som går her jevnlig. Jeg spør om de tenker på det som skjedde, den onsdagen i slutten av august.

– Å ja, sier Vigdis. Det gjør jeg, det var fryktelig trist. Men jeg bruker området like mye som før.

– Vi går helst sammen, da, og bare når det er lyst, sier Martha.

– Ja, og vi har ikke musikk på ørene, slik som du. Jeg tenker av og til på det, alle disse unge damene som løper med musikk på ørene, de hører jo ingenting da, om noe skulle skje.

Å være fri

Hadde Anja musikk på ørene? Jeg vet ikke. Hadde hun levd i dag hvis hun ikke hadde musikk på ørene? Jeg vet ikke. Men jeg nekter å løpe uten musikk.

Sta? Kanskje. Grenseoppgangen blir vanskelig. For hva mer er det jeg ikke skal kunne tillate meg? Miniskjørt en sen nattetime? Å spasere alene hjem fra en venninne etter at det har blitt mørkt? Å gå i høye hæler? Slike tanker, bullshit. Prinsippet er så viktig at jeg nekter å ikke være sta. Jeg er et fritt menneske. Hvis jeg vil løpe med musikk, så gjør jeg det.

Får ikke ta mer

Knusktørt gress knekker der jeg kommer borti det på stien. Vintersola ligger lavt og gir landskapet en dypgul farge. Et bilde av her og nå kunne lurt tilskueren til å tro at det er varmt. Virkeligheten er kald og klar. Å være her, alene, i det naturlig skiftende landskapet, lader og roer ned i en og samme øvelse. Glem yoga, jeg har Aksla. Mot meg kommer ei ung kvinne som jeg tipper har det på samme måte. Hun heter Pernille, forteller hun, og har musikk på ørene. Som meg, er hun ofte på byfjellet.

– Jeg studerer ved Høgskolen og visste godt hvem Anja var. Men gjerningsmannen er i fengsel og han får ikke ta fra oss mer. Han får ikke ta fra oss Aksla også.

Brutte forventninger

Nemlig. Pernille tenker på Anja. Jeg også gjør det. Selv om jeg ikke kjente den unge studenten fra Bergen, berører drapet meg. Jeg har følt sinne, tristhet og redsel når jeg har tenkt på at det som skjedde med Anja.

Forrige uke kom psykiater og professor Are Holen fra NTNU til Høgskolen i Ålesund. Han snakket om menneskelige reaksjoner etter traumatiske kriser. Han sa, som de fleste kan tenke seg, at det å miste et menneske er verst for dem som står personen nærmest. Men, sa Holen, en slik hendelse som drapet på Aksla, angår også flere enn de som sto offeret nær. Mange av oss får en stressreaksjon, blant annet fordi vi identifiserer oss med henne. Og fordi forventningen vår om å leve i et trygt samfunn blir brutt. Det er dokumentert, sa psykiateren videre, at reaksjonen vår blir sterkere hvis en traumatisk hendelse er menneskeskapt enn hvis den er tilfeldig. Derfor reagerer vi sterkere på et drap av denne typen, enn vi gjør om noen dør etter at de er utsatt for en ulykke.

Jeg kjente meg igjen i mye av det Holen sa. For det skjedde noe med meg, i meg, da Anja ble frarøvet livet. Akkurat som psykiateren sa, tenkte jeg «Det kunne vært meg». Aldri før har jeg opplevd at en kriminell handling som er del av nyhetsbildet, har direkte innvirkning på mitt liv. Før gjerningsmannen var tatt, var det uaktuelt for meg å bruke Aksla. Jeg tviler på at jeg hadde satt mine bein der oppe, alene, om han fortsatt var på frifot.

Angsten fikk konkrete utslag. Jeg tok løpeturene mine andre steder og gikk til innkjøp av voldsalarm. En liten rosa dings som jeg klipser på bukselinningen. Nå hender det rett som det er at jeg glemmer å ta med meg den dingsen på løpetur.

Nesten hemmelig

Jeg har stoppet mange forbipasserende på min tur rundt Aksla denne kalde, vare, vinterdagen i februar. De fleste er alene på tur, som jeg. Alle har sagt det samme – at det som skjedde med Anja var tragisk, at de tenker på henne når de er på byfjellet, men at de er tilbake nå. Som meg.

Så treffer jeg Tove. Vi er jevngamle og kjenner hverandre fra før. Jeg presenterer ærendet mitt, sier at jeg snakker med folk om hvilke forhold de har til Aksla etter det som skjedde med Anja.

– Da kan du snakke med meg, sier Tove engasjert.

Så legger hun en hånd på skulderen min, lener seg litt mot meg, og hvisker, som om det er hemmelig det som kommer:

– Jeg tenker ikke på det i det hele tatt! Jeg får nesten dårlig samvittighet av å si det, for det er grusomt for Anja og familien hennes. Men for meg, vet du, dette her, Aksla, det er for viktig til at jeg tillater meg å tenke på det.

Blåtimen er begynt. Det skumrer, men Tove er alene og skal løpe hele Aksla rundt med musikk på ørene. I pur glede.

– Han er tatt, han som begikk drapet. Det finnes helt sikkert andre gærne folk der ute, men jeg tenker, hvor sannsynlig er det egentlig at det skal skje noe? I mitt hode er det mer sannsynlig at jeg dør av en stor potetbit som sitter fast i halsen eller at jeg havner i en trafikkulykke. Jeg mener ikke å være følelseskald, jeg mener bare, ærlig talt, det som skjedde har ikke noe med Aksla å gjøre.

Dette sier Tove, og vi prater videre. Tilfeldigheten dro opp det svarte kortet for Anja denne sensommerdagen i august. Vi ønsker alle at det aldri hadde skjedd. Den eneste trøsten er at gjerningsmannen er bak lås og slå, og der får vi håpe at han blir i lang tid framover. Vi kan ikke gå rundt å være redde. Slik konkluderer Tove og jeg, der vi står på stien. Hun har brakt en rasjonell stemme inn i turen min, og jeg vet at hun har rett. Jeg smiler mot Tove da hun bryter opp og sier:

– Nei, på tide å løpe videre, vi snakkes!