Jeg satt i retten 24. august 2012 da Breivik fikk sin dom på 21 års forvaring med minstetid på 10 år. Vi husker første gang vi fikk se mannen. Det var under det første åpne fengslingsmøtet. Det gikk kaldt nedover ryggen på oss da massedrapsmannen kom ut av døren som førte inn i rettssalen, vred seg rundt og vendt mot presse- og tilhørerbenkene kom med sin hilsen i form av en knyttet hånd.
Nazi-hilsingen han kom med i dag var med respekt å melde av det mer slappe slaget. Den strake armen blir tolket som at Brevik er blitt nazist. Hva så? Vi kan konstatere at han i hvert fall ikke gjør noe forsøk på å skaffe seg noen form for sympati, verken hos rettens aktører eller folk flest. Upassende selvfølgelig, men vi tror verken etterlatte, pårørende eller andre bryr seg det minste om Brevik kaller seg ridder i Nights templer eller nasjonalsosialist. Det som er mer oppsiktsvekkende er at han makter holde på sine forskrudde ideer etter fem år under det som må betegnes som tøffe soningsforhold.
Det er disse soningsforholdene han nå vil ha lempelser i, og som han vil bruke den europeiske menneskerettsorganisasjonen regler for å oppnå det. Sjansene for at han vinner fram med sine krav er mindre enn minimale.
For posøren Breivik er nok disse få dagene i søkelyset et høydepunkt i en nitrist fengselstilværelse. Men i vår rettsstat er Breivik i sin full rett til å saksøke staten. Han er også i sin full rett til å få dekt alle utgifter til juridisk bistand. Vi har hele tiden sagt at Breivik skal behandles som alle andre. Det bærende tanken er at Breiviks grusomheter til tross, skal han få en behandling i rettssystemet etter de reglene Stortinget har vedtatt. I dette ligger det også at han skal ha soningsforhold som er innenfor de rammene menneskerettighetsdomstolen har fastlagt. Det gjør også at vi i pressen har en plikt til både å følge med på rettssaken og rapportere fra den. At mange vil glemme mannen kan vi godt skjønne, men det fritar oss ikke fra de prinsippene vi bygger rettsstaten på. En av dem er at folk ikke skal dømmes bak stengte dører.
Det gjør at vi må tåle se Breivik dukke opp i offentlighets lys med ujevne mellomrom. Om Breivik taper på alle punkter stopper neppe denne saka i Oslo tingrett. Det er all grunn til å tro at Breivik ønsker den ført helt fram til den europeiske menneskerettighetsdomstolen, om det skulle bli nødvendig. I 2021 går minstetiden for forvaringen ut og Breivik vil etter alle solemerker da igjen dukke opp i offentligheten ved å begjære seg selv løslatt.
Det vil han aldri i verden bli. For igjen ser vi en mann som ikke viser tegn til å angre sine grusomme handlinger. De som jobber med han i Kriminalomsorgen sier at han aldri i løpet av årene i fengsel har gitt uttrykk for at det han gjorde var galt.
Ikke bare det. Han har sagt at han vil fortsette kampen for sin sak fra fengselet. Målet er en ny samfunnsorden. En jobb han i sitt eget hode, starte på med bomben i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya.
Det Breivik egentlig klager på er at han ikke får drive med sine forskrudde politiske prosjekter fra cella og at han ikke får holde den kontakten han ønsker med sine meningsfeller utenfor fengselet.
Breivik er fortsatt bare opptatt en eneste ting. Seg selv og sin forskrudde politiske kamp. Vi ser fortsatt narsissisten som er sjuklig opptatt av sitt eget speilbilde, og som fullstendig mangler empati for andre mennesker. Slik folk bør passes godt på. Det må Breivik bare finne seg i.