Plutselig kom det til meg via Facebook, som en solid verbal nesestyver nå i førjulstida. Tidligere journalistkollega Torill Myren la ut følgende oppdatering: «Aleppo og advent. Det går ikkje i hop. Eg har ikkje ord. For ei urettferdig verd». Og uten egne ord, lånte hun Bjarne Rabben (1907- 2003) sine, diktet «Advent».
Dei fire ljos har eg tent
Det er siste helg i advent
Eg går til mitt rike bord.
Tilgjev meg, fattige bror!
Når og til hvilken anledning lokalhistorikeren og lyrikeren fra Herøy skrev diktet, vet jeg ikke. Jeg vet bare at det har gitt meg, og forhåpentligvis mange med meg, ei helt nødvendig påminning. Mer treffende kan ikke maktesløsheten beskrives, nesten uansett hvilken humanitær katastrofe diktet relateres til. Det passer til så mange, som Syria-konflikten og det som skjer i Aleppo akkurat nå.
Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!
Det stundar til storhelg her.
Det lyser i krop og krær.
Alt eg treng, er på plass,
er køyrt hit i lass etter lass
Sett fra vår fredelige og velfungerende hjørne av verden er det vanskelig å fatte lidelsene i Aleppo.
- Se for deg at hele Møre og Romsdal har behov for hjelp
Det rapporteres om hjerteskjærende scener, om frykt, sjukdom og redsel. Folk frykter for sine liv og tar farvel med omverden via sosial medier. Vi hører om henrettelser på åpen gate og barn som er fanget under sammenraste bygninger.
Klarer jeg å ta innover meg dette? For hva kan jeg gjøre, når ikke verdenssamfunnet og verdens stormakter kan? Og mens den syriske tragedien vokser dag for dag, drukner vi i adventsforberedelser og førjulskos.
Mi jul er festleg og rik.
Di jul er eit hungersskrik.
Opprådd sit du og græt.
Opprådd sit eg og et.
En av dem som på en beundringsverdig måte har holdt stand i det borgerkrigsherjede landet er ålesundskvinna Elizabeth Hoff. Hun går inn i sitt femte år i Syria som sjef for Verdens helseorganisasjon (WHO), og er den helsearbeideren som har vært der lengst.
Elizabeth Hoff tenker at det kan skje verre ting i livet hennes enn at hun blir drept.
– Hvor lenge blir du? spør journalisten.
– Så lenge de trenger meg, er hennes selvfølgelige svar.
Eg føddest inn i ei ætt
med den rike manns kår og rett.
Ein smule, ein rest frå mitt bord
det er din lut på jord.
Før borgerkrigen, før bombene, før IS, før de brutale opprørsgruppene, før flyktninghistoriene, var Syria et velstående samfunn. Landet hadde et av Midtøstens verste fryktregimer, men det hadde også skolegang, badeferier, shopping og verdensarv. I dag forbinder vi Syria med bilder av bombekratre, ruiner, utbrente bilvrak, fortvilte ansikter og folk på flukt.
– De gjennomlever et helvete, er Hoffs korte karakteristikk.
Ein mynt av mi gode råd
lovar eg du skal få.
Eg veit det ikkje er nok
til deg og din svoltne flokk.
I en slik brutal setting ser Elizabeth Hoff det som et privilegium å kunne hjelpe. Er man så heldig at man kan hjelpe andre, må man jammen stå på, er hennes mantra. Ikke alle har den muligheten, sier hun.
Hoff ber verden gi Aleppos sivile beskyttelse
Eg kan ikkje byte mitt bord
bort mot di herja jord.
Du står med di tome hand.
Tilgjev meg, bror – om du kan!