Spillet om offshorerederiene på Sunnmøre er en del av et større bilde. Det handler om det maritime Sunnmøres framtid og det handler om makt. Spillet starta lenge før gjeldstynga offshorerederier braste inn i stormen.

Maritime bedrifter som har tatt fart fra båtstøa og bygdesmia, tok i sin tid spranget ut i verdensmarkedet som fiskere, oppdrettere, skipsbyggere, utstyrsprodusenter og redere. De skapte livskraftige arbeidsplasser og ei maritim klynge med internasjonal slagkraft.

Nå står denne klynga i alvorlig fare for å bli svekka. Lokal kapital forvitrer og beslutningsmakta flyttes bort. Da svekkes også krafta i samspillet mellom sjø og land – et samspill der rederiene har vært selve navet.

Med Farstad som «filial» under Solstad i Skudeneshavn, forsvinner kontrollen med Sunnmøres største og lengstlevende offshorerederi samme vegen som Rem Offshore. Tilbake står de andre rederiene med like store utfordringer som før, men i en ny konkurransesituasjon som ikke akkurat gjør det lettere.

Denne filmen har vi sett før. Ulstein-gruppen samla i sin tid sunnmørsk utstyrsindustri til ett rike. Så ble store deler av virksomheten ble solgt til britiske Vickers. I dag, når sluttpakkene sendes ut til de ansatte knappe to tiår etter, er beslutningsmakta fortsatt i London og Rolls-Royces hovedkontor.

Tilsvarende med verfta. Her styres en betydelig andel fra italienske Fincantieri i Trieste – etter et mellomstopp hos en av dem som nå er aktiv i restruktureringen av offshore supply-næringen, Kjell Inge Røkke.

Sjømatnæringa har sine paralleller. Global Fish, Domstein Pelagic forsvant inn i Norway Pelagic for ti år siden. Hovedkontoret forsvant etter hvert fra Måløy til Bergen via et kortere opphold i Ålesund.

I oppdrett er det kanskje enda klarere. Fortsatt er det mange på Sunnmøre som slikker sine sår etter Pan Fish-eventyret. Selskapet bygde seg kraftig opp på 90-tallet under ledelse av konsernsjef Arne Nore. På samme måte som offshorerederiene kjørte selskapet fullastet med gjeld inn i ei krise da lakseprisene stupte.

Aksjekursene stupte og bankene overtok roret, før en laksesulten John Fredriksen tok for seg av buffeten i 2006. I dag har han tjent et par titalls milliarder på lakseinvesteringen i det som nå er verdens største oppdrettsselskap Marine Harvest. Hovedkontor i Bergen.

Forskjellen fra disse tapte slagene til i dag, er at dette skjedde midt under oljeoppturen. Det dempet smerten. Det svir mer i dag.

Jo da. Både italienske skipsbyggere, britiske aristokrater, en kypriotisk «lakseoppdretter» og fiskere fra Austevoll skaper fortsatt aktivitet og arbeidsplasser i regionen.

Det er heller ikke tvil om at skjebnen til både Farstad og Rem kunne blitt verre enn å bli en del av det fjerde største offshorerederiet i verden – når selskapa først sto til knes i gjeldsgjørma.

Gårsdagen ga en etterlengta avklaring, og gir ro rundt selskapet og de rundt 1.500 arbeidsplassene som er igjen. Det var nødvendig. Sammen i det nye selskapet vil de som får bli med videre utgjøre en slagkraftig enhet i markedet, og det er ikke tvil om at både store deler av flåten og den kompetansen de ansatte besitter er verdifull i det nye selskapet.

Sjøl om det er bittert nok at Ålesund taper mot Skudeneshavn, vil fortsatt en betydelig verdiskaping skje her. Slik er det også med de andre rederiene, rederiansatte og leverandører. Fortsatt vil næringa være ei betydelig i vår region, både direkte og indirekte.

La oss likevel være ærlige. Maktforskyvningen som finner sted her - og som vi altså har sett på område etter område, teller ikke til Sunnmøres fordel. Det er forskjell på å være filialbestyrer og konsernsjef, og den forskjellen vil etter hvert få konsekvenser også for andre. Når en lenke i kjeden svekkes, tåler den litt mindre neste gang den settes i spenn.