Ålesund kommune nekter dem å bo sammen på samme sjukeheim fordi de har omsorgsbehov på ulikt nivå. Med andre ord: Den ene trenger mer hjelp enn den andre og det lar seg bare ikke gjøre i samme bygning, mener Ålesund kommune.
Marie blir gradvis svakere av demens og klamrer seg til ektefellen når han må avslutte besøkene. Det er ikke til å begripe for Marie at han må forlate henne, og for oss andre framstår det så ubegripelig hjerteskjærende at det er til å gråte blod over.
I tirsdagens lederartikkel foreslo Sunnmørsposten at Ålesund og andre sunnmørskommuner innfører samboergaranti for eldre ektepar og samboere som begge trenger institusjonsplass.
Monica Molvær (H) lyttet til forslaget, og stilte spørsmål om muligheten for samboergaranti til ordfører Eva Vinje Aurdal (Ap) under torsdagens bystyremøte.
– Et veldig godt spørsmål til et veldig riktig tidspunkt, svarte ordføreren og foreslo at rådmannen utreder «en eller annen form for garanti», helst i tide til å få det inn i den lokale forskriften om kriterier for tildeling av sjukeheimsplass. Denne er kommunen allerede svært seint ute med, og bare så vidt rekker å vedta i tide før den pålagte fristen går ut 1. juli.
«En eller annen form for garanti». Sa ordføreren.
Hva skal det bety? Ett eller annet som er akkurat godt nok, slik at det oppfyller et minimumsnivå, slik at brukerprotestene holdes på lavt volum og merutgiftene likeså? Blir ordføreren fornøyd da? Og rådmannen?
Molvær var såre fornøyd:
– Jeg må takke for et særdeles positivt og effektivt svar, sa hun. Hvorpå et enstemmig bystyre vedtok forslaget fra ordføreren og gikk rett til neste sak.
Marie og Einar Ertresvåg var det ingen som sa noe mer om. De ble ikke nevnt med et ord. De to blir fortsatt boende hver for seg. Ingen vet når og om det vil ordne seg, ut over at det skal utarbeides «en eller annen form for garanti», bare rådmannen rekker å utrede det i tide, uten ny høringsrunde.
– Ei klønete sak. Slike ting må en kunne klare å løse med litt smidighet
Imens blir dagene dårligere og dårligere for Marie og Einar. Tida går. Tid de ikke har.
Det eneste som så langt er garantert, er dette:
Hadde det ikke vært for at historien til ekteparet ble kjent gjennom Sunnmørsposten, hadde aldri i livet samboergaranti vært et tema for ålesundspolitikerne. Politikere som i denne saka ikke har noe som helst å være stolte over.
Siden tidlig i vinter har samboergaranti vært høyt profilert på den nasjonale dagsorden gjennom et mye omtalt tilfelle i Arendal som ligner veldig på Ertresvåg-parets. Det har vært tydelige signal fra både helseminister Høie og helsepolitisk hold i Ap. Flere kommuner som er langt mindre enn Ålesund har de siste månedene vedtatt samboergarantier.
Hvorfor har ikke Vinje Aurdal, Molvær eller for den saks skyld, hver eneste en av de andre bystyrepolitikerne, foreslått dette før ekteparets historie kom fram i lyset?
Høringsrunden for den lokale forskriften har vart i to måneder. Ingen har tatt dette opp, før nå. Det er helt åpenbart at dette ikke er noe administrasjonen eller politikerne har brydd seg om.
Det er heller ikke overraskende. Siden regjeringa starta prosessen med å lovfeste sjukeheimsplass for alle som trenger det, kan Ålesund i beste fall sies å ha vært passive. En alternativ tolkning er at kommunen har motarbeidet hele prosessen.
Allerede i høringsuttalelsen til regjeringens utkast til lovbestemt sjukeheimsplass, tilbake i 2015, sablet rådmannen ned hele forslaget. Det ble vist til prinsipielle grunner, men vi-vet-best-sjøl-holdninga lyste gjennom hele rådmannspapiret som ble vedtatt med god margin i helse- og omsorgsutvalget (mot stemmene til KrF og Frp).
Ålesunds motstand nådde ikke fram sentralt, og på akkurat dette feltet kan det i dag se ut som om kommunen trengte en rettledende hånd på skuldra.
Den videre skjebnen for Marie og Einar Ertresvåg er i dag i hendene på det som framstår som reinspikka toppstyrt uvilje.
Om Ålesund kommune, personifisert ved ordfører Eva Vinje Aurdal og rådmann Astrid Eidsvik, virkelig ønsker å la Marie og Einar bo sammen, så lar dette seg selvfølgelig ordne. På dagen.
Mener Ålesund ikke lykkes med bokollektiv
Det eksisterer flust av dobbeltrom i Ålesund. Dobbeltrom kommunen helt bevisst har økt tallet på de siste åra, mellom annet for å unngå dagbøtene de får for alle ferdigbehandlede pleietrengende som blir liggende for lenge på sjukehus i mangel på sjukeheimsplasser. De kaller det korttidsplasser, men i praksis er det langtidsplasser. Det må da gå an å la ekteparet få ett av dem?
Eller hva med å la dem få to rom? Ett til soverom og ett til oppholdsrom? Andre kommuner har gjort det slik. Det går sikkert bra for Marie og Einar å dele ett rom også, med to senger. Muligens noe trangt, men der det er hjerterom er det husrom.
Og kan det tenkes at ektefelle Einar kan vurderes som en ressurs istedenfor en byrde i omsorgsrollen for kona? Eller hva, ordfører? Gjør noe!
Det er helt urimelig at ansvaret – og kritikken – har landet hos virksomhetsleder Henning Pilskog ved Hatlane omsorgssenter der Marie bor.
Pilskog er en dyktig fagperson som for halvannet år siden ble hentet fra svært veldrevne Aspøy omsorgssenter for å få skikk på ikke like veldrevne Hatlane omsorgssenter. Den som leser kommunale tertialrapporter, og der står det mye interessant, kan fastslå at han har hatt sitt å stri med.
Før saka om ekteparet i Arendal løste seg i vinter ved at ordføreren grep inn og ordnet opp, skrev kommentator Sven Egil Omdal at anstendigheten hadde sovnet i sørlandsbyen.
I Ålesund leet anstendigheten til politikerne så vidt på ene øyelokket i bystyret torsdag. De folkevalgte bør se til å bråvåkne, passe på hva rådmannen foretar seg og vise oss at de også forstår hva anstendighet betyr i praksis.