Det finnes viktigere ting i livet enn mensen, men mensen er også viktig

«Flaue knis, triste tabu og blodig alvor»

Vi kan godt knise litt av at Erna Solberg sto på talerstolen i New York og holdt appell om mensen. Men det statsministeren sa var både nødvendig og viktig.

Kvinnelig: Linn Skåber lot seg avbilde med truse og bind i boka «Bra damer» fra 2010. Det ble mye diskusjon rundt bildet, men Skåber selv sa at hun likte å ha mensen, det får henne til å føle seg kvinnelig. Foto: Lisbeth Michelsen  Foto: Lisbeth Michelsen

Kommentar

Det var under arrangementet Global Citizen Live at Erna Solberg gikk på talerstolen og snakket om mensen. «Det er fortsatt sånn i mange land i verden at det å få menstruasjon er en grunn til at unge jenter slutter på skolen. De mangler toaletter og vaskemuligheter eller oppleves som skitne» sa hun, og slo fast: «Dette gjør det vanskelig for jenter å håndtere menstruasjonen, med verdighet».

På NRK kunne man se at da Solberg sa dette kom det et spontant bifallende «Yeah!» fra salen, som hun kvitterte med et fast «Thank You». Da lo og klappet publikum, sannsynligvis litt i sjokket over temaet Solberg tok opp, men også i anerkjennelse over at en statsminister sto på scenen og snakket om mensen i aller største alvor.

Helserisiko

Solberg tok opp et viktig tema. FN slår fast at mange jenter verden over blir frarøvet muligheten til utdannelse, nettopp på grunn av problemer knyttet til menstruasjon. Problemene handler både om praktiske ting, som tilgang på vaskemuligheter, toalett og bind, men også om tabuer, stigma, overtro og skam.

Man skal lete lenge før man finner forskningsrapporter på dette temaet. Medieoppmerksomhet er det heller ikke mye av. Et fenomen som angår, vil angå eller har angått halve jordas befolkning er altså fortsatt noe det snakkes lite om, med det resultat at jenter og kvinner i en rekke utviklingsland utsettes for helserisiko og dropper ut av skole og arbeidsliv.

«Jeg må bare føde litt»

Heldigvis er situasjonen en helt annen her hjemme, men om vi skal være ærlige: mensen er tabu, også i Norge. Har du noen gang sett en kvinnelig kollega eller venn bære et bind eller en tampong synlig i hånda? Tvilsomt. Nå er riktignok mensen veldig privat, så det er kanskje ikke naturlig å gå rundt og vifte med et bind, men noen ganger kan den bli litt kunstig fraværende – mensen eksisterer ikke i det offentlige rom.

Dette selv om mensen, om jeg skal være oppriktig, noen ganger er det som ligger lengst fram i pannebrasken. Jeg har til dags dato ikke hatt en eneste sjukedag på grunn av mensen, men noen ganger har jeg sittet i et møte eller i en samtale med et intervjuobjekt og hatt mest lyst til å si: «Kan du vente, jeg må bare føde litt». Da er menssmertene så sterke at fødsel er det eneste jeg kan sammenligne dem med.

Det er ikke bare jeg som har det slik. Jeg kjenner kvinner som spyr av smerte hver gang de har mensen, kvinner som blør så mye at bare dobbel beskyttelse og skifting en gang i timen er det som funker. Og kvinner som har så vondt at de rett og slett ikke fungerer og må holde seg hjemme.

Med mindre du er en mann som står denne kvinnen nær, er dette fakta menn slipper å forholde seg til. For vi snakker ikke om det.

«Mensenjenta»

Derfor er det kanskje ikke så rart at det blir oppstandelse når en kvinne snakker offentlig om dette tilsynelatende merkelige fenomenet.

Hekkeløperen Isabelle Pedersen har fortalt at hun i halvannet år ble kalt «mensenjenta» etter at hun ærlig og spontant innrømte at det var mensen som spolerte løpet hennes under 100 meter hekk i VM i Moskva i 2013. Hun står fram som en av få kvinnelige norske idrettsutøvere som har nevnt mensen som en problemstilling, noe som er ganske merkelig med tanke på hvor mye mensen påvirker kroppen.

Det mest oppsiktsvekkende med Pedersens ærlighet var imidlertid noen av reaksjonene hun fikk. Enkelte uttrykte stor undring, nærmest indignasjon, over at Pedersen ikke hadde «fikset det problemet». Underforstått: det finnes medikamenter man kan ta slik at man slipper å ha mensen. Men skal vi dit, at det mest akseptable er å tukle med naturen? All medikamentell behandling har som kjent bivirkninger, jeg bare nevner det.

Dessuten, i all sin smerte og med all sin kilde til irritasjon, er mensen også fantastisk. Den er et tegn på at kroppen fungerer, den er det kvinneligste av det kvinnelige og minner om det mest magiske av alt: At kvinnekroppen er i stand til å bære fram liv. Kunstneren Kate Pendry er en av dem som offentlig hyller mensen. Her hjemme er det kanskje skuespiller og komiker Linn Skåber som har gått lengst i å gjøre det samme. Til boka «Bra damer» som kom i 2010 lot hun seg avbilde i en gjennomsiktig truse med et bind i, og Skåber uttalte at hun synes kvinner er heldige som har mensen. Sju år senere har jeg fortsatt ikke sett et eneste bilde som så bluferdig viser fram at jo, av og til menstruerer vi damer, utrolig nok.

Mensen-sofa

Kvinner imellom kan vi godt snakke om mensen, sånn litt lavmælt. I en av disse samtalene var det en god venninne av meg som sa: «Om menn hadde hatt mensen hadde det vært påbudt med mensen-sofaer på alle arbeidsplasser, mensen-benker i offentlige parker, vi hadde fått mensen-sjukedager og det hadde, garantert, vært momsfritak på bind og tamponger». Muligens har hun rett. Forskningen forteller oss at kvinner har langt høgere sjukefravær enn menn. Men meg bekjent vet vi ikke hvor mye av dette som skyldes mensen. Også det litt merkelig, tatt i betraktning alt som kartlegges i samfunnet vårt.

Den røde flekken i buksa

Når man tenker på hvor enormt mange liter væske som til sammen strømmer ut av norske kvinner hver eneste dag, må jeg si at vi er som magikere å regne. Tenk så usynlig vi gjør det! Vi bedriver trylling på høyt nivå, rett og slett fordi den røde flekken i buksa fortsatt står fram som noe av det pinligste vi kan se for oss skal skje i det offentlige rom. Det er verre enn å fise i en heis, verre enn å ha en synlig buse i nesa, verre enn å rape på restaurant.

Vi bør i langt større grad snakke åpent om mensen. Vi burde tulle med mensen, lage humor på mensen, skrive om mensen, lage kunstprosjekter om mensen. I det hele tatt la mensen ta litt plass. Hvorfor? Ikke fordi det er synd i oss. Tvert imot. I Norge er vi heldige som kan leve fritt, med mensen. Åpenhet fører til åpenhet, og ved å være åpne kan vi bidra til å bryte ned tabuer. Det Erna Solberg gjorde fra talerstolen i New York, burde norske kvinner (og menn!) gjøre mer av. Rett og slett fordi mensen er blodig alvor for jenter og kvinner som er mindre heldige enn oss.