Mørenot, Sperre-gruppen og Optimar skal fortsette der de er i dag, er beskjeden fra de nye eierne. Skipsverftene i Brattvåg, Søvika, Tomrefjord og på Aukra har hatt flere eiere de siste tiårene. Ingen av dem har hatt sin røtter på Sunnmøre, men verftene har gått bra og blir oppfattet som gode arbeidsplasser med ryddige arbeidsforhold, uavhengig av om det har vært koreanere eller italienere som har stått for eierskapet.

Milliarder på konto

Rolls-Royce som kjøpte Vickers, som igjen kjøpte det av Ulstein-familiene, har vært en tung bidragsyter for å utvikle den maritime klyngen på Sunnmøre, selv om både hovedkontor og eier har befunnet seg i London.

Så kanskje betyr det ikke så mye om det er lokale eiere eller utenlandske investeringsfond som kjøper opp stadig nye biter av det sunnmørske næringslivet.

Det finnes neppe noe fasitsvar på det. Mens flere store kapitalister i vårt område har tapt store deler av sine formuer de siste par årene, er det andre som i disse dager får store beløp inn på kontoen.

De tre omtalte salgene vil samla gi de gamle eierne inntekter i milliardklassen. Spørsmålet er hvordan de har tenkt å bruke sin nye rikdom. Det vet vi foreløpig lite om.

Mangler penger

For det er ikke mangel på oppdrag som er den største utfordringen for viktige deler av det sunnmørske næringslivet i dag. Ser en på verftene er ikke ordrebøkene problemet. De har maktet en imponerende omstilling og sitter i dag med en rekke bestillinger på helt andre skip enn dem de bygde under oljeboomen.

Det flere ser ut til å mangle er kapital. Noe som, kanskje særlig for verftene, ikke er så enkelt å skaffe til veie all den tid de nesten ikke tjener penger på kjernevirksomheten som er å bygge båter.

Et salg trenger ikke være negativt. Tvert imot kan det gi dobbel effekt, ved at salget frigjør kapital.

Et åpenbart eksempel på det er da Ulstein-familien valgte å selge deler av virksomheten til Vickers. Den eksisterende virksomheten ble satset på av Vickers og senere utviklet av Rolls-Royce. Samtidig frigjorde salget et milliardbeløp som i stor grad ble reinvestert dels i verftet og dels i annen virksomhet i Ulsteinvik og på Sunnmøre for øvrig. For regionen var Ulsteins salg til Vickers en klar vinn-vinn situasjon.

Om noe slikt gjentar seg i forlengelsen av de oppkjøpene vi har sett den siste tiden, gjenstår å se. Det er ikke åpenbart at det skjer. I så tilfelle snakker vi om en varig svekkelse av det sunnmørske næringslivet.

Da vil alle bli litt fattigere.