I stedet er de fleste ålesundere enten temmelig sterke bokmålsforkjempere eller like sterke nynorskforkjempere. Og begge sider er like steile på at det blir «heilt feil» (med «i» i «heilt» der, ja) at vi skal bruke en annen målform enn den de selv mener er «den riktige».

Nå er som kjent de to offisielle målformene i Norge skriftspråk, eller skriftnormaler. Dette står i motsetning til målføre, som er det språket vi snakker, altså dialekten vår.

Ikke mange steder i Norge har et målføre som er identisk med målformen som brukes. Det som er spesielt i Ålesund er at det råder ganske stor uenighet om hvilken målform som ligger vårt målføre nærmest.

Nynorsk på vikende front

De siste årenes utvikling tyder likevel på at nynorskbrukerne blir i et stadig større mindretall i kommunen. Onsdag skrev Sunnmørsposten at skolemiljøutvalget ved Blindheim barneskole, som består av foreldre, elever og ansatte, enstemmig har vedtatt å gå inn for å endre målform ved skolen fra nynorsk til bokmål. Dette fordi tre fjerdedeler av barna og foreldrene deres ønsker at bokmål skal være hovedmålsform.

Saka skal opp i Kultur- og oppvekstutvalget førstkommende mandag, og rådmannen tilrår at bystyret vedtar at det skal gjennomføres folkeavstemning for å avgjøre spørsmålet til høsten.

I dag er det bare tre av 13 barneskoler i Ålesund som har nynorsk som hovedmålsform. Går Blindheim over til nynorsk står bare to skoler igjen med nynorsk som målform.

Ikke

Og hva er problemet med det, spør du deg kanskje. Vel, i seg selv er ikke dette et problem. Språket vårt er ikke statisk, men i stadig utvikling og endring. Derfor vil det som føltes som riktig målform for en generasjon siden, føles som helt feil nå. De fleste foreldre i Ålesund med barn under 20 år har for eksempel for lengst gitt opp å få den oppvoksende slekt til å si «ikkje». Dessverre, vil mange av oss si, har «ikke» som benektende utsagnet festet seg hos de unge, og det er fint lite vi som fortsatt sier «ikkje» kan gjøre med det.

Likeledes er det en lang rekke «nynorskord» det er helt utenkelig for den gjengse ålesunder å bruke. Vi sier for eksempel ikke «kjem», men «kommer», vi sier ikke «heiter», men «heter», vi sier ikke «heim», men «hjem». Og på den andre siden: vi sier «kor» – ikke «hvor», «kem» – ikke «hvem», «e» – ikke «jeg». For ikke å nevne alle a-endingene våre. Poenget mitt er at vi har et hybridmålføre, bygd opp av ord i både nynorsk og bokmål.

Storesøster Ålesund

Nettopp derfor er det så viktig at vi som bor i denne landsdelen, og kanskje spesielt vi som bor i Ålesund, er bevisste på både å lære, og bruke, begge målformene. For snart skal vi vokse, vi skal bli Nye Ålesund sammen med fire kommuner som alle har nynorsk som hovedmålsform. Skal vi være en god storesøster for våre nye småsøsken Haram, Sandøy, Skodje og Ørskog, må vi i det minste forstå hva småsøsknene sier og skriver.

Kjærlighet til språket

For ikke å snakke om den allerede nevnte oppvoksende slekt. Under en middagssamtale for ikke lenge siden uttrykte mine egne barn at de at de «ikke skjønna vitsen» med nynorsk. Da måtte jeg presisere at de selv bruker minst like mye nynorsk som bokmål i sin dagligtale – og ga en del eksempler. Muligens var det en aldri så liten øyeåpner.

Det er vedtatt at Nye Ålesund skal ha nynorsk som administrasjonsspråk. Personlig hadde jeg helst ønsket meg at Nye Ålesund ble en språknøytral kommune med valgfrihet når det gjelder målform. Rett og slett fordi jeg har liten tro på å tvinge språk på folk. Skal man få eierskap, eller enda bedre, kjærlighet, til et skriftspråk, har jeg mer tro på bevisstgjøring og oppfordring enn tvang.

Når det er sagt, tror jeg at vi er mange som hadde hatt godt av å stikke fingeren i jorda og innse at vårt eget språk er minst like influert av «landsmål» som «riksmål». Og takk og lov for det. Uten Ivar Aasen hadde det blitt så altfor meget av det gode.