For denne gjengen er ikke bare bålbyggere som har utvikla en helt spesiell byggekunst. De er også identitetsbyggere, kulturbærere, historiefortellere, merkevarebyggere og sabla gode markedsførere. Samtidig har de lange og stolte båltradisjoner å ivareta.

Slinningsbålet skaper engasjement. Ikke bare lokalt, men også nasjonalt og internasjonalt. Når årets bål tennes kommer det folk fra Amerika, Australia, Frankrike, New Zealand, Tyskland og Danmark, ifølge kilder i miljøet rundt bålgjengen. Folk som gjester Ålesund ene og alene på grunn av bålet og bålfesten.

Bålbrenning, ikke fotball

I jula for to år siden var en tidligere bålbygger i Berlin. På en fotballpub kom en tysker bort og lurte på om han var fra Norge. «Er du fra Ålesund?», spurte tyskeren. Ålesunderen svarte bekreftende på begge spørsmålene. «Da er du bålbygger på Slinningsbålet», konstaterte den tyske mannen.

Han gjenkjente ålesunderen fra et program om Slinningsbålet på tysk tv. Dermed ble det fri bar og bålbrenning på storskjerm i fotballpuben denne kvelden.

Denne lille historien sier litt om at Slinningsbålet setter Ålesund på kartet mer enn vi kanskje er klar over, også i utlandet.

Noe har endret seg

Lenge leve Slinningsbålet! Det er en tittel jeg har brukt på kommentarplass før. Så det er ikke første gang jeg hyller bålbyggerne. Men noe har endret seg. Fra å samle bål på gamlemåten, på tjuveriraid etter paller og tønner ved fiskemottak i ålesundsområdet, har bålbygging blitt stuerent og gir status. Allerede i 2007 fikk bålgjengen på Slinningen «Ungdommens kulturpris» av Ålesund kommune.

– Mitt verste mareritt er at vi skal bli et kommunalt foretak, at brannvesen og politi skal være her og passe på oss, har en tidligere bålsjef uttalt.

Mareritt for noen, lykke for andre. Faktum er at Slinningsbålet ikke lenger er en privatsak for bålbyggerne. Slinningsbålet har blitt et offentlig anliggende. Det bygges og brennes med samfunnets velsignelse. Politiet har tatt bålgjengen under sine beskyttende vinger, og turistnæringa bruker bålet for å profilere byen. Selv ordføreren hyller bålbyggerne.

Kjært fyrtårn

En gang var det bål på hvert et nes i Ålesund sankthansaften. I dag er gjengen bak Slinningsbålet alene om å ivareta byens stolte båltradisjoner. Bålet ytterst ute på Slinningsodden har blitt et kjent og kjært fyrtårn og er en vesentlig faktor i byens sankthansfeiring. I gamle dager skulle bålene brenne lengst mulig. I dag skal det bygges høyt. Det er ikke ufarlig.

For noen år siden laget fotograf Dag Lausund film om bålgjengen. Resultatet er en fantastisk dokumentasjon på bålbyggernes iherdige innsats. Men filmen forteller også om et risikofylt, og til tider dumdristig, vågestykke. I en vegg av kasser og paller henger et 20-talls ungdommer opp til 30 meter over bakken, kun sikret med tau rundt midjen. Og på toppen balanserer to–tre stykker, tilsynelatende uten noen form for sikring.

Har lært av brannvesenet

Slik var det før. Nå brukes det klatreseler og sikringstau, og bålgjengen er mer enn noen gang bevisst på at det de driver med kan sammenlignes med ekstremsport. Etter en uheldig episode under båltenninga i fjor, der det bare var millimeter fra å gå galt, forsikrer bålbyggerne at de har lært – av folk fra brannvesenet. Noe lignende skal aldri skje igjen, forsikrer de.

Jeg velger å tro dem. Ja, vi skal ivareta stolte båltradisjoner på Slinningsodden, men vi vil nødig se tradisjonen knust av at en ungdom faller og kvester seg.

Lenge leve Slinningsbålet!