Jeg er tilbake fra mitt feriesmåbruk på Smøla. Jeg trenger ikke lenger bruke dieselbilen, men i stedet ta en av de åtte T-banene i timen som passerer rett ved der jeg bor. Jeg er igjen blitt en miljøvinner.

En titt rundt i T-banevognen ser jeg at den mer eller mindre faste gjengen av det jeg har grunn til å tro er it-folk, lærere, frisører, byråkrater og rådgivere, begynner å komme på plass igjen.

Jeg kjenner igjen noen. Politiske rådgivere eller eks-politiske rådgivere. Noen av dem jobber nå i tenketanker andre i informasjonsbyrå. Mange av de viktige stemmer i samfunnsdebatten. De har som jobb å fortelle oss hva vi skal leve av «etter oljen». Det grønne skiftet er ord de flittig bruker.

Det er bare to år siden hele t-banelinjen vår fikk en full opprustning. Alle skinneganger, stasjoner og all elforsyning ble byttet ut. Prisen var langt over en milliard kroner, for en bit av en ny T-banelinje. Men det var lønnsomt så det suste etter alle gjeldende målestokker. Lønnsomt rett og slett fordi vi er så mange som bruker den.

Så her sitter vi, med noen Norway Cup-lag rundt oss, på vei til kontorene vår. Noen skal skrive i avisa, noen skal klippe hår og noen skal lage en ny rapport.

Vi er enige om at etter oljen, er fornybar energi, oppdrettsnæringen og turisme tre pilarer som skal finansiere velferdsstaten. Havrommet har blitt det nye moteordet.

Jeg tenker litt på Smøla på Nordmøre. En type øysamfunn som vi har mange av langs kysten. Der klorer drøyt 2000 innbyggere seg fast.

Og hva gjør de på? De drifter drøyt 70 vindmøller, de har en voksende laksenæring rundt sine mange holmer og skjær og de har lyktes godt i å utvikle en småskala turisme basert på naturopplevelser og fiske. Ikke ulikt mange andre øysamfunn langs kysten. De driver altså med akkurat det som de som sitter i tenketanker, byråkratene i departementene, toppene i NHO og Innovasjon Norge sier vi skal leve av.

Men det er hake ved dette. Mens vår nye T-bane er lønnsom herfra til evigheten, er alle offentlige investeringer på Smøla, eller i andre tilsvarende kyststamfunn, dundrende ulønnsomme om vi bruker de samme modellene som gjør T-bane milliarder lønnsomme.

Vår befatning med turister begrenser seg til å peke på Slottet når en kineser spør etter the castle. Laks er noe vi kjøper i dyre fiskebutikker eller fryseren på Rema og vindmøller synes vi er kjempegreier bare de ikke kommer for nær oss. De fleste er i sin hverdag i hovedstaden himmelvidt langt unna de næringene vi snakker om. Men vi er samfunnsøkonomisk lønnsomme så det suser, der vi kjører av gårde på vår nye t-banelinje.

Vi er ved Jernbanetorget og konsulentene forsvinner ut. De skal ned på kontorene sine i den nye paradegaten i Bjørvika. De fakturerer fort 2.000 kroner timen eller mer, noe som i henhold til SSBs statistikk gjør dem til noen av landets meste lønnsomme arbeidstakere.

Vi har med andre ord laget oss modeller som gjør det svært lønnsomt å bruke offentlige milliarder der tanker tenkes, samtidig som de områdene langs kysten som utvikler de næringene vi skal leve av i framtida faller gjennom fordi det bor for få der. Disse rådene ideene ser ut til å få leve godt.

Kanskje noen trenger minnes på at havrommet ikke er den beskjedne bukta som skiller Bjørvika fra Vippetangen og at lønnsomhet ikke kun kan måles i antall passasjerer eller innbyggere.