Flere medier har de siste dagene skrevet om Mia Næss fra Kolbotn, som tok livet sitt 12 år gammel. Nå har foreldrene hennes, etter tre års kamp, endelig fått en beklagelse fra kommunen. Skolen nektet lenge for at hun hadde blitt utsatt for mobbing.
Allerede da Mia gikk på fjerde trinn meldte foreldrene fra om mobbingen, men rektor ble ikke involvert før jenta nådde sjuende trinn. I mellomtiden hadde skolen prøvd å sette inn tiltak. Likevel opplevde foreldrene at mobbingen Mia fortalte om ble bagatellisert som «jentegreier».
Skolen gjør ikke nok i fire av fem mobbesaker
Oppdage og avslutte
Jeg tror ikke skolen der Mia gikk er verre eller bedre enn andre skoler. Dessverre tror jeg at Mias historie kunne hendt ved barneskoler over hele Norge.
Men jeg, og mange med meg, har et håp om at den såkalte mobbeparagrafen, Opplæringslovens paragraf 9a, kan føre til at mobbesaker blir oppdaget og avsluttet før de får utvikle seg til traumer og åpne sår. Eller, i verste fall, at mobbingen får leve så lenge at den faktisk tar livet av unge mennesker, som i Mias tilfelle. For ingen av oss har noen å miste.
Flere klagesaker
Forrige lørdag skrev Sunnmørsposten at Fylkesmannen i Møre og Romsdal i skoleåret 2017/2018 hadde 53 klagesaker etter Opplæringslovens kapittel 9a. Dette er en klar økning fra tidligere.
Ålesund: Fire av ti som klaga til fylkesmannen fikk medhold
Også i dette tilfellet følte foreldrene at situasjonen ble bagatellisert. De opplevde at forhold innad i familien ble brukt som en unnskyldning for ikke å gjøre noe med det egentlige problemet.
Ta tak
Kanskje kan mobbeparagrafen, som nå har vært i kraft i ett år, bidra til at vikarierende bortforklaringer ikke brukes i mobbesaker. Jeg håper blant annet at lærere og rektorer slutter å bruke begreper som «jentegreier» og «guttestreker» når de egentlig snakker om problematisk atferd mellom elever.
Nesten tusen mobbesaker innrapportert med ny lov
Rørt
Onsdag denne uka: Det er foreldremøte for barn som skal begynne på sjette trinn ved Hatlane skole. Sammen med andre foreldre sitter jeg på tilhørerbenken i auditoriet. Møtet begynner med informasjon fra sosiallærer og helsesøster. Sosiallæreren forteller blant annet om paragraf 9a, og avslutningsvis sier han:
«Paragrafen dekker veldig mye, den ansvarliggjør oss. Jeg sier ikke at vi har sneket oss unna tidligere, men nå kan vi ikke lenger la være å gjøre noe, vi MÅ handle hvis noen ikke har det bra på skolen. Man kan i grunn kalle den barnas paragraf, den er veldig fin».
Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje, men jeg ble nesten litt rørt av å høre noen snakke om en paragraf. Så får vi bare håpe at den funker. For barna.