Ordene fra Eric Maria Remarques roman, «Intet nytt fra vestfronten», roper fortsatt i dag til oss om første verdenskrigs grusomhet hundre år etter at den tok slutt.

Samtidig ser vi at dikene som skulle beskytte oss mot gjentakelsen, er under press. Bølger av splittelse og nasjonalisme skyller nå sterkere mot det som skulle trygge dialog, handel, fred og konfliktløsing.

Første verdenskrig endret verden for alltid. I Flanderns skyttergraver, ved Verdun og langs Sommes bredder mistet verden mening og menneskeliv sin verdi. Den første industrielle, masseødeleggende krigen skrev seg inn i historien med blodet til millioner av soldater.

Dette var urkatastrofen for sitt århundre. Katastrofen som ledet Europa videre gjennom mer meningsløs død og ødeleggelse, fra Hitler og Holocaust til Hiroshima og Stalin.

Flere titalls millioner liv gikk tapt på slagmarken i to verdenskriger og i konsentrasjonsleirer, og den kalde krigen skar en dyp kløft mellom øst og vest i over en mannsalder.

Men fra den samme skyttergravs-gjørma grodde også ideene om de første mellom- og overstatlige organisasjonene fram.

Den amerikanske president og fredsprisvinner, Woodrow Wilson, spådde en ny slik krig i løpet av en generasjon om ikke nasjonene samordnet seg for å hindre det. Folkeforbundet, en sammenslutning av stater, var hans svar på dette.

Forbundet ble ingen suksess. Wilson klarte heller ikke å få USA med, men han fikk dessverre rett i sin krigs-spådom.

Ideen levde likevel videre, og fra Folkeforbundets ruiner vokser FN fram. I tiårene som fulgte etter andre verdenskrig ser en rekke mellom- og overstatlige organisasjoner og avtaler dagens lys, globale og regionale. Lista er lang og formålene og forkortelsene gjerne mange. Flere av organisasjonenes fredsskapende funksjon og formål vil nok være omstridt, slik som for Nato, EU og WTO, men felles for de fleste er tanken om at handel, samarbeid og integrasjon landene mellom tjener fellesskapets beste og kan dempe eller løse konflikter.

Historien gjentar seg aldri. Det er vanskelig å se for seg at vi skal oppleve tilsvarende masseslakt av mennesker som i de to verdenskrigene. Men fortsatt ser vi meningsløse kriger, som i Syria. Det er heller ikke lenge siden skyggen av atomtrusselen hvilte tyngre over oss enn i dag.

Tøværet etter Sovjets fall og fra den arabiske våren er i ferd med å gå over i et kaldere klima, samtidig som nasjonalismen og konfliktene mellom folk og folkegrupper vokser.

Trump og USA trekker seg fra Parisavtalen og Unesco, bygger murer og handelsbarrierer. EU knaker i spantene, og et av de viktigste medlemmene heiser brexit-seil på egen skute. Nasjonalistiske og populistiske partier vinner terreng og deler verden i «oss og dem», samtidig som sterke menn som Putin og Erdogan tar seg mer makt.

Pendelen kan være i ferd med å svinge bort fra ideen om at samarbeid og integrasjon mellom nasjoner baner vegen for fredelig sameksistens.

Når Trump og andre setter seg selv og sitt eget «first», er det noen som må komme sist.

Først rammes de små nasjonene. Så kan vi få se nye allianser som har mål om å styrke egeninteresser, slik vi så det før første verdenskrig. Det neste som kan bli rammet, er freden.

Lørdag er det 80 år siden Krystallnatten – forvarselet om Holocaust. Søndag er det 100 år siden første verdenskrigs meningsløse masseslakting tok slutt. La oss minnes 18-åringene som var begynt å elske verden og livet, og la oss bruke minnet til å verne om freden.