Familier som pynter juletre imens de ser på Jul i Blåfjell. Du kan se gleden som stråler fra barna. Bekymringsløse ansikt som nyter høytiden.

Julen er en tid for å gi hverandre presanger og spre glede. En tid som skal tilbringes med dine aller nærmeste. Julen er en tid som skal skape god stemning og gjøre deg glad.

For mange så er det sånn, men sånn er det ikke for meg.

Det plinger fra telefonen. Jeg åpner telefonen og oppdager at jeg har syv nye varsler. Snapchat, Instagram, Messenger og Facebook. «God jul og godt nyttår alle sammen!», «Ha en riktig god jul», «Pinnekjøtt! Nam!» Bilder av juletrær og pådekka bord fyller Instagram-feeden min.

Dråper faller ned på skjermen, men det er ikke fra snøen.

Jeg legger bort telefonen og tørker tårene før jeg går inn i butikken. Ved inngangen sitter en litt eldre dame med strikket genser og rød nisselue. «Kom å få julegløgg», sier hun og smiler til meg. Jeg prøver å unngå blikket hennes imens jeg går sakte forbi og dypere inn i butikken. Jeg leter frem handlelisten som min mor hadde skrevet til meg før jeg dro. «Fire liter melk, to liter julebrus, en boks med pepperkaker og to pakker med AA batteri».

På vei ut av butikken later jeg som at jeg leter etter noe i posen da jeg går forbi damen som tidligere tilbydde meg julegløgg. Jeg graver i posen som om jeg hadde glemt noe, bare for å virke opptatt.

Jeg går ut av butikken og tar på meg hetta. Det er virkelig kaldt i kveld. Det har begynt å snø enda mer enn da jeg gikk inn i butikken.

Det er mørkt. Gatelysene lyser opp det frosne fortauet. Det er ingen biler på veien. Den eneste lyden jeg hører er skoa mine som treffer den nylagte snøen. Så stille og rolig. Så tomt. Så ensomt.

Jeg kommer hjem, og jeg børster av meg snøen før jeg går inn. Mamma står klar på kjøkkenet. Jeg setter melken på bordet foran der hun står.

«Da blir det kålrabistappe likevel da!», sier hun med sin oppmuntrende tone. «Ja, det blir vel det», svarer jeg mens jeg snur ryggen og setter kurs mot rommet mitt. «Er det noe galt?», spør hun forsiktig. «Nei», svarer jeg med en litt spørrende tone. Hun skjønner at noe er galt. Det er ikke første gang.

Jeg går inn på rommet mitt og lukker døra bak meg. Kaster meg over senga med ansiktet ned i puta. Stakkars mamma. Pynter og ordner alt for oss. Hun står på kjøkkenet og lager en fantastisk julemiddag. Her er jeg. Isolerer meg, griner på puta, synes synd i meg selv og vil helst ikke våkne neste morgen.

Stakkars mamma. Jeg klarer ikke engang å se henne i øynene når jeg prater til henne. Hun vil så gjerne være til hjelp for sin eneste sønn, men jeg slipper henne ikke inn. Jeg kan ikke slippe henne inn. Hvorfor er jeg slik? Hvorfor kan jeg ikke bare være glad som alle andre?

På internett står det at det er normalt å være deprimert rundt juletiden. Det kan være fordi man ikke har noen å feire jul med. Noen studerer kanskje i utlandet og ser ikke familien sin i julen. Eller det kan være at man ikke får nok sol på kroppen på vinteren, og at jeg rett og slett mangler vitaminer og dermed har lett for å bli deppa.

Man finner mange svar på nettet. Har jeg egentlig en grunn til å være ensom? Egentlig ikke. Jeg har en fin familie. Mor og far som elsker meg. Gode venner som jeg bruker tid sammen med. Hvorfor skal jeg da være deprimert? Hvor kommer det fra? Og hvorfor er det så vanskelig å snakke om det?

Venner og familie er det viktigste man har. Det er de man skal gå til når ting blir vanskelig. Men jeg har grinder, og i min innerste grind er det kun meg. Ingen slipper inn. Mamma vet det, pappa vet det, alle vet det. Jeg tror de fleste er sånn selv. Vi kan snakke om mye. Du kan komme langt. Til min innerste grind, men ikke lenger enn det.

Jeg kan være omringet av venner og familie, de smiler og har det hyggelig, julemusikken i bakgrunnen, juleøl og fyr i peisen. Men likevel kan jeg føle meg ensom. Helt uten glede.

Om noen spør hvordan det går, så svarer jeg «fint» eller «bra». Det er det som forventes.

Hvordan kan jeg være ærlig? Se for deg at du sitter rundt bordet med halve slekta og spiser pinnekjøtt. Alle smiler og koser seg. Bestefar sier «Har du det fint for tiden? Det er så sjelden jeg får treffe deg». Selv hvor grusomt man kan ha det, så sier man ikke til stakkars bestefar at du har det helt jævlig. Man svarer helst at man har det fint. For man vil helst ikke slippe folk inn dit hvor det kan bli ukomfortabelt, eller belaste familie og venner med uhyggelige tanker.

Spesielt ikke i jula. Det er ikke bare jeg som føler det sånn. Det har jeg lært. Er det egentlig bra for oss å holde på sånn? Det er det slett ikke.

Jeg så en gang en film om en liten gutt som levde i et hjem hvor faren hans var en voldelig og sint mann. Faren banket opp moren og gutten hadde det helt forferdelig. En dag kom det en hund med en blyant og et papir og ville at han skulle skrive et brev til kongen om hva som foregikk i hjemmet hans.

Han var ikke helt sikker på om han skulle gjøre det, men fuglene begynte å synge «si det videre», så han skrev brevet til kongen. Kongen fikk brevet og løste saken med en gang. Ting ble fort mye lettere for den stakkars lille gutten og moren. Så lett var det. Bare å si det videre. Det høres i alle fall lett ut, men det er det absolutt ikke.

Grinden er lukket, og den er tung å åpne. Hvorfor tenker jeg på dette nå? Kanskje fordi jeg burde si det videre.