– Det er hverdagene som er livet
Og influensa er det eneste som er vanlig i denne historien, for i løpet av noen intense juledøgn gjorde legene ved tre sjukehus i tre norske byer alt de kunne for å redde henne.
Ingen visste da, i jula i fjor, om Julie ville leve lenge nok til å feire sin egen tiårsdag i januar.
Det gjorde hun, heldigvis. Hun feiret med tvillingbroren Tom, storesøster Kristine, lillesøster Signe og foreldrene Kathrine og Thomas, på Ålesund sjukehus.
Mirakelbarna våre
Det gikk ikke mange uker etter det igjen før familien tok kontakt med Sunnmørsposten og spurte om vi ville fortelle deres historie. De hadde så mange de ville takke, og ville helst nå ut til alle.
Når jeg som journalist går tilbake til notatene fra samtalene med både foreldre og de fire søsknene sist vinter, er det ett ord som går igjen, som også var det andre ordet jeg noterte meg etter navnet Julie. Ordet takknemlig.
– Det er takknemlighet som er drivkraften vår for å ville fortelle. Vi har så ufattelig mange mennesker å takke for at Julie lever, og vi vil at folk skal bli klar over hva som finnes av kompetanse, medmenneskelighet og ressurser i akuttberedskapen og helsevesenet når det verst tenkelige skjer.
– Vi holdt på å miste et barn. Som foreldre hadde vi ingenting å stille opp med. Det var ikke oss Julie trengte mest da det sto om livet. Vi var tilskuere, og helt avhengige av at alle andre som var involvert gjorde jobben sin.
– For oss er de helter alle sammen, sier Kathrine og Thomas i dag.
De er fortsatt takknemlige. For Julie er i dag like frisk som hun var før hun ble sjuk, og jula de feirer sammen i år vil ligne julene de feiret før alt raste sammen på julaften i fjor.
Takknemlighet er også noe legen Øyvind Skraastad kjenner på, et år etter at han som er leder av akuttklinikken ved Oslo universitetssjukehus fikk ansvar for å frakte Julie fra Trondheim til livreddende behandling ved Rikshospitalet.
Ingen var sikre på om hun ville overleve den flyturen, heller ikke Skraastad.
Det er han som kaller jula i fjor for annerledesjula. I år har han ikke beredskapsvakt og får feire jul med sine nærmeste.
Han har allerede sendt julekort til Julie og resten av familien på Stranda, og med det delt bilder av sin egen flokk av barn og barnebarn med dem.
– Det ligger en helt spesiell tilfredshet, i ordets mest ydmyke forstand, i å få være en del av det teamet som gjør en forskjell så et barn får leve videre. En forskjell mellom liv og død. Jeg kommer aldri til å glemme Julie. Hun er en av våre. Jeg tenker på henne og familien hennes ofte. Det er vi mange som gjør, sier Skraastad.
For historien rørte alle som på en eller annen måte ble involvert, fra ambulansearbeidere og piloter til leger og sjukepleiere.
Også mange lesere fortalte at de ble berørt.
Av alt jeg har skrevet om som journalist i Sunnmørsposten, er det historien om Julie som har ført til flest direkte tilbakemeldinger.
«Eg blei heilt riven med. For ei solskinnshistorie», var det ei som fortalte. «Jeg har nettopp lest den sterke historien om Julie, og det med en liten tåre i øyekroken», skrev en annen.
Nå løfter vi historien fram igjen, den er tilgjengelig i sin helhet på Sunnmørspostens nettside. Dette er tross alt ei julefortelling, og slike fortellinger vet vi tåler å bli fortalt og delt mange ganger. Sterke historier som denne evner å knytte mennesker sammen.
Det gjør at en lege på Rikshospitalet i år sender julehilsen til en familie på Stranda, for å fortelle at han ikke har glemt. Mens Julie vurderer å bli lege selv og en dag jobbe på Rikshospitalet. For å gi noe tilbake.
Og fordi jeg som journalist også ble berørt, ser jeg mye tydeligere i år enn før, at dette myke vi kan kjenne på innvendig, som vi kaller julestemning eller juleglede, bare er andre ord for takknemlighet.
Les hele historien om Julie og annerledesjula her!