Når det gjelder mat, og særlig mat og miljø, er det ett omkved som har vært prentet inn i oss så langt i 2019: Vi spiser for mye rødt kjøtt. Derfor var det kanskje ikke overraskende da flere medier for få dager siden meldte at nordmenns kjøttforbruk har gått ned med nær én kilo per person det siste året. Hurra, kunne vi juble, dette viser at vi tar både miljø og egen helse på alvor.

Men så kom kalddusjen. Gjennom en episode i serien «Matsjokket» satte NRK forrige uke fokus på at svimlende 600.000 kilo av høstens saueslakt potensielt ender som svinn. Hele 20.000 sauer risikerer å ende rett i bosset, for å si det på godt sunnmørsk. Og det er da man blir litt sånn – hæ!? Hvorfor gikk alle disse sauene i det hele tatt til slakt, samtidig som forbrukerundersøkelser viser at kjøttforbruket går ned?

Galskap

Paradoksene er mange. Vi får beskjed om å spise mindre rødt kjøtt, men får på samme tid beskjed om at vi som nasjon er i ferd med å destruere ti millioner fåremiddager. Verden sulter, kloden brenner og vi kaster mat. Ikke nok med det, vi kaster subsidiert mat. Vi har allerede betalt for sauen over skatteseddelen, og så kastes den. Samtidig importerer vi sauekjøtt fra andre land. Det er til å grine av.

Og bare for å holde gråten i gang – galskapen stopper ikke der. Onsdag satte «Matsjokket» fokus på de enorme mengdene av bananer som går i søpla i Norge hvert år. Fra før vet vi at tonnevis av annen frukt, grønnsaker og andre råvarer lider samme skjebne. Tallene varierer fra undersøkelse til undersøkelse, men alt tyder på at vi kaster et sted mellom 40 og 75 kilo mat per person hvert år i Norge.

Bort med pekefingeren

Derfor går vi frivillig i skammekroken og står der med lutet rygg. Det er ikke så rart. For den moralske pekefingeren som skal forklare matsvinnet, peker som oftest på deg og meg. Grunnen til at sau kastes er at vi ikke vil ha sau. Skal vi først spise får, vil vi ha lam i stedet, får vi beskrevet. Og vi vil ikke ha krokete gulrøtter eller bananer med flekker på. Nei, gulrøttene skal være rette og bananene skal være plettfrie, blir det sagt.

Er vi virkelig så vanskelige? Jeg tror nei. Sannheten er vel at flere av oss har lett etter fårekjøtt i butikkene uten å finne det. Sannheten er vel at mange av oss synes krokete gulrøtter er ok, men at noen har bestemt seg for at alle gulrøttene må passe inn i en plastpakke med rette kanter (hva skjedde med grønnsaker i løsvekt, trenger vi all emballasjen?). Sannheten er vel at mange av oss liker de modne bananene, men at alt vi finner i butikkene er grønne bananer som må ligge til modning hjemme i flere dager før de er gode å spise.

Ikke kom her og rett pekefinger på forbrukerne. Galskapen begynner mye lenger oppe i systemet enn oss, og handler om politikk og om matvarekjeder med veldig mye makt. De to tingene henger forresten sammen. Verken overproduksjon, lite gjennomtenkt import, dårlig vareutvalg eller overdreven emballasjebruk er forbrukernes ansvar.

Grasrotprotest

Så har det, på siden av de store matvaregigantene, på siden av politikken, startet en stille liten grasrotprotest. Det heter Reko-ringen og består av nettverk der produsentene får selge kortreist mat direkte til forbrukeren. Her kan forbrukerne kjøpe både sau, fisk, syltetøy, honning, eplejuice og i det hele tatt, det meste, rett fra produsenten. Reko-ringer over hele landet har blitt langt mer populære, og fått langt flere medlemmer, enn noen hadde forutsett.

Hva det viser? Det viser at vi forbrukere liker å handle kortreist, at vi liker å vite hva vi handler, at vi liker å kunne velge selv og at vi ikke liker å la oss diktere. For når sant skal sies skjer det meste av matsvinnet her til lands lenge før vi som forbrukere i det hele tatt har sett snurten av maten som kastes.

Så kan vi selvsagt skjerpe oss på individnivå også. Vi bør alle bli flinkere til å ikke kjøpe mer enn det vi trenger. Og vi må lære oss til at «best før» ikke betyr «kast etter». Men tre ut av skammekroken, for der har vi ingenting å gjøre. Vi vil redde kloden, vi. Bare vi får sjansen.