Omtrent slik har debatten om NATO fortont seg etter at den franske presidenten, Emmanuel Macron, nylig erklærte forsvarsalliansen som hjernedød.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Torsdag dro generalsekretær Jens Stoltenberg dro på hjemmebesøk i Elyséepalasset. Han er ikke enig i diagnosen, og gjør alt foran kommende ukes toppmøte i London for å forsikre alle om at pasienten «rör på sig» – for fortsatt å låne ordene fra det kjente svenske revynummeret.

Macrons bekymring er at pengekrangelen som har preget alliansen, særlig etter at Trump kom til makten, overskygger en viktigere strategisk diskusjon om hva NATO skal være og hvordan man skal samarbeide.

Han har ikke fått støtte i ordvalg, men mange er enige om at alliansen står overfor nye utfordringer i en verdensordning i endring. Også Erna Solberg er mener han har et poeng, sjøl om hun – ikke ville valgt akkurat disse ordene.

Nato er utfordret. USA har en ny sikkerhetspolitisk kurs. Trump vil ikke at USA skal spille rollen som verdenspoliti, og har sådd tvil om alliansens «musketér-ed» – alle for en, en for alle.

Så har vi et egenrådig Tyrkia som en ustabil hjørnestein i alliansens sørøstlige hjørne, som militært åpenlyst frir til Russland. Utenfor NATO står nettopp et Russland med fornyet geopolitisk sjøltillit. Landet har rustet opp i vest, har et økt militært fokus på nordområdene og står samtidig bak målrettede forsøk på å svekke samholdet mellom land og enkelte lands sammenhengskraft gjennom påvirkningskampanjer.

Kina viser mer muskler økonomisk, og har større vilje enn før til å hevde sine interesser på arenaer nær oss, både når det gjelder vital infrastruktur og som en aktør i Arktis.

I tillegg har vi etterdønningene etter flyktningkrisen i 2015, det største flyktningproblemet globalt siden verdenskrigen, en voksende migrasjonsbølge, cybertrusselen og den internasjonal terrorismen som utfordrer samhold og stabilitet i vår del av verden.

NATO er fortsatt den viktigste garantisten for Norges sikkerhetspolitiske interesser i en tid der trusselbildet både er mer komplekst og endrer seg raskere enn før.

Danske Forsvarets Efteretningstjeneste la i går fram sin årlige risikovurdering, og pekte der på hvordan utviklingen vil utsette små og mellomstore stater for økende krysspress fra globale og regionale spillere innenfor og utenfor Europa.

Norge er et slikt land. Vår situasjon er lik Danmarks, utenom vår posisjon ved Russlands nordøstlige port og at vi ikke sitter ved bordet når EU utformer sin sikkerhetspolitikk.

Derfor er det ekstra viktig for oss at NATO forblir en sterk og troverdig allianse med sterke bånd til USA.

Derfor Macrons utspill viktig. Ikke fordi han har svarene. Macrons utspill må helt klart sees i lys av Frankrikes ambisjoner, som ledende militærmakt i EU når Storbritannia forlater unionen, og hans initiativ til å bygge opp en europeisk hær.

Macron har også egne utenrikspolitiske ambisjoner i kjølvannet av at Angela Merkel forlater scenen. Og han har også gjort seg skyldig i tilsvarende utenrikspolitiske sololøp som han klandrer andre for.

Det viktige for oss er derimot spørsmålet Macron stiller: NATO skal være og hvordan samarbeidet skal fungere? Hvordan skal vi forsvare oss «for alt vi har og alt vi er», som det heter i Forsvarets slagord.

NATO-alliansen er «inte död», den «rör på sig», men framstår kanskje litt mer desorientert. Den må klargjøre sin rolle og sin retning. Derfor er diskusjonen om strategi viktigere enn om økonomi. Det har Macron rett i.