Hun står der, foran meg, med knekk i knærne og slitte klær. Ser gledestrålende på meg. Sier, nesten som om hun ikke tror det er sant: «Vil du virkelig ha tre stykker?! Å, tusen millioner takk!» Det er en hustrig ettermiddag i Oslo for noen uker siden. Vi står der, på fortauet, sammen i livet en kort stund. Regnet siler nedover oss begge, men hun er mye våtere enn meg, for hun har stått ute i flere timer for å selge Juleboka til Erlik Oslo.

Hun får penger og jeg får tre bøker som noen kan vente seg å finne under juletreet i år. Så skiller vi lag. Vi går hver vår vei, som livene våre ellers. Hun er narkoman mens jeg lever A4-livet. Jeg tenker litt på det, på hvorfor det ble slik. Samtidig går jeg fra henne med en erkjennelse om at det skal så lite til å glede noen som har det vanskelig.

En høy og glatt mur

Nettopp dette, at det skal så lite til, er et poeng som vektlegges av folk som jobber med mennesker som har falt utenfor A4-livet. Erlik Oslo er gode på å fortelle historier om hva magasin- og boksalget deres betyr for mange narkomane. Det har gitt dem verdigheten tilbake, opplevelsen av å kunne gjøre noe nyttig. For noen har Erlik Oslo vært det som har ført til en positiv livsendring.

I Ålesund og på Sunnmøre har vi ikke Erlik. Anne Karin Zeitz, som er virksomhetsleder for Bymisjonssenteret skulle ønske at vi, som samfunn, kunne la mennesker i en vanskelig livssituasjon, få bidra. Problemet er jo, påpeker hun, at arbeidslivet er tilpasset mennesker som kan jobbe hundre prosent. Det er ikke tilpasset mennesker som har en dagsform som svinger verre enn en dårlig fylkesvei. Da er det lett å havne på feil side av streken som markerer innenfor eller utenfor. Den er imaginær, den streken, men den fortoner seg likevel som en uoverkommelig, høy og glatt mur å klatre over for mange.

Ensomhet og isolasjon

Mens de fleste av oss må ta oss selv i nakken for ikke å ta av i julehandelen, for ikke å kjøpe for mye, er det andre som ikke har annet valg enn å være ytterst måteholdne. Onsdag kom det fram at Hjelpegruppa i Ålesund deler ut 73 matkasser til jul. I dem er det mat til 225 mennesker fra Sunnmøre som har en så vanskelig økonomi at de ikke har nok penger til å handle inn julematen selv.

En fellesnevner for dem som får matkasser fra Hjelpegruppa er sannsynligvis at de ikke kjenner seg igjen i utsagn som «huff, nå kjøpte vi for mye, i år igjen». Problemet er kanskje, at hvis du sliter på én front, så har det med å balle på seg, for det er noe med at alt henger sammen med alt. Hvis man ikke har råd til julemat, har man da råd til gaver? Har man råd til juletre? Og enda viktigere: Orker man å feire jul? I en slik situasjon kan vegen til ensomhet og isolasjon bli snublende kort.

Trenger å bli sett

Å være sammen med folk som bryr seg er som kjent en hjelp i seg selv. Heldigvis er det i Ålesund flere som åpner dørene sine for folk som trenger et sted å være julaften. På dagtid er det arrangement hos restauranten Egon. På kveldstid holder blant andre Varmestua og Kirkens Bymisjon åpent, med påmelding. Virksomhetsleder for Bymisjonssenteret forteller at de opplever at det er et stort behov for et åpent tilbud på julekvelden. «Det er på høy tid at kommunen åpner bystyresalen for et fellesarrangement der det er plass til alle som trenger det», mener Zeitz.

Om dette er den riktige løsningen, skal jeg ikke ha noen mening om. I alle fall er det, der ute, stor vilje til å hjelpe dem som har en vanskelig jul. Men enda viktigere er det at vi gir folk mulighet til å kunne hjelpe seg selv, til å kunne bidra, med det de kan. Her deler jeg oppfatningen til Anne Karin Zeitz. For kan man ikke jobbe én dag, så kan man kanskje jobbe dagen etter. For å få slikt til å fungere trenger vi mindre rigide systemer og evne til å tenke utenfor boksen. For alle mennesker har behov å føle seg nyttige, alle trenger å bli sett. Ikke bare i jula, men hele året gjennom.