Etter at Ari Behn tok livet sitt første juledag har norske medier omtalt sjølmord i en større skala enn noen gang før. Kanskje enkelte synes det blir litt for mye omtale, litt for mye fokus på et dystert tema. Likevel, setter man problematikken i perspektiv blir det tydelig at vi fortsatt har mye å gå på når det gjelder oppmerksomhet rundt sjølmord.

En stille kontrast

Dødsårsaksregisteret i Norge viser at det i 2018 døde 106 mennesker i trafikken på norske veger. Samme år døde 674 mennesker som følge av sjølmord. I statistikken over trafikkdrepte skjuler det seg sannsynligvis også noen sjølmord, men det sier tallene ingenting om. Det tallene derimot forteller er at over seks ganger så mange i Norge dør av sjølmord som av trafikkulykker.

Illustrasjon av sjølmord, dødelig mørke Illustrasjon av sjølmord, dødelig mørke Foto: Illustratør: Turi Hoem.

Når et menneskeliv rives bort er tragedien like stor, uansett dødsårsak. Sorgen for de etterlatte, tapet av ressurser for storsamfunnet og det uendelig triste i at en person forsvinner ut av livet på brutalt vis handler om alt annet enn statistikk. Poenget mitt med å nevne trafikkdrepte opp mot sjølmord er likevel å synliggjøre graden av oppmerksomhet de ulike dødsårsakene får. Når det skjer en trafikkulykke i Norge som medfører alvorlig skade eller død, vet alle som følger litt med på nyhetene at ulykken har skjedd. Selv om dødsulykken skjer på en veg i Finnmark eller på Østlandet, får vi det med oss også her i vest.

Samtidig tar, i snitt, nesten to mennesker livet sitt daglig i Norge. Det skjer i nord, i sør, i øst og i vest. Hver eneste dag. I Møre og Romsdal alene forteller politiet at de rykker ut på oppdrag knyttet til sjølmordsproblematikk mer enn én gang daglig. Ikke alle disse oppdragene ender som et tall i sjølmordsstatistikken, men noen gjør det. Tausheten disse dødsfallene møtes med i offentligheten står som en stille kontrast til de store oppslagene trafikkulykker, eller for den saks skyld, andre ulykker, får.

Tiltak

Hvorfor er det et problem at vi fokuserer mindre på sjølmord enn på trafikkdrepte, tenker du kanskje nå? Tross alt, mange dør i det stille. De fleste dør faktisk i det stille. Av sjukdom, av ulykker og av alderdom. Og de som begår sjølmord har valgt det selv, tenker du kanskje. Hvorfor er det viktig at vi, som samfunn, gir temaet oppmerksomhet?

Vel, igjen kan vi ta en titt på utviklingen innen trafikkdrepte. I 1975 døde 539 mennesker i trafikkulykker, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Den gang var det både færre mennesker og færre biler i Norge enn det er i dag. Likevel har antallet trafikkdrepte gått nedover siden. Hvorfor? Sannsynligvis fordi storsamfunnet har behandlet ulykkene som et problem og satt inn tiltak for å gjøre noe for å få antallet drepte redusert. Og utrolig nok, det hjelper.

Ikke en privatsak

På samme måte mener jeg at vi bør sette inn tiltak for å få ned sjølmordstallene. De er altfor høye og vi har ingen å miste. Nordisk Råds velferdsutvalg lanserte denne uka en nullvisjon for sjølmord. Her hjemme på berget arbeider regjeringa med en handlingsplan om forebygging av sjølmord. Den skal lanseres på Verdensdagen for sjølmordsforebygging 10. september.

Jeg håper at både nullvisjonen for sjølmord og handlingsplanen om forebygging vil inneholde mange gjennomtenkte tiltak. For én ting er sikkert og det er at innenfor dette problemområdet finnes det ingen lettvinte løsninger.

Det ville ikke være riktig om media publiserte saker om hvert enkelt sjølmord som skjer, men jeg tror det er viktig at media bidrar til å sette fenomenet på agendaen. Her vil vi i Sunnmørsposten gjøre vårt. I tida framover kommer vi, gjennom flere artikler, til å sette søkelyset på sjølmord. Det overordnede målet er at vi alle, både som enkeltmennesker og som storsamfunn, kan bidra til at færre sjølmord skjer, og at mennesker i sjølmordsfare kan føle styrke nok til å be om hjelp. For sjølmord er ikke en privatsak, det er et samfunnsproblem. Vårt felles samfunnsproblem. Den overbyggende tittelen på sakene vi publiserer er «Dødelig mørke». De som er mistet, får vi aldri igjen, men håpet er at mange kan reddes.