Nei, forresten. Venstre er verre. De som svir av tørt gress har tross alt oftest en plan om å gi plass til nye grønne spirer fra asken når flammene er slokt og røyken har lagt seg.

I Venstre er ikke en slik plan synlig. Dette er partiet der alle har fått sine fyrstikker, dyrker flammene og bærer på nye høyballer for sikkerhets skyld.

Langvarig strid

Lederstriden har bølget gjennom partiet i år etter år. Egentlig er det imponerende at Trine Skei Grande (V) har klart å holde seg på toppen i hele ti år.

En venstreleders hverdag er fylt av indre strid fra frokost til kvelds, og i opptakten til hvert av de senere landsmøtene har kritikk av partilederen overskygget det meste av politikk.

  • Før landsmøtet i Ålesund i 2017 var det hennes strategi for å komme i regjering som ble kritisert.

  • Før landsmøtet i 2018 på Jessheim kom det krav om forklaring på hva hun hadde gjort i en kornåker på Ola Borten Moes (Sp) bryllupsfest ti år tidligere.

  • Før landsmøtet på Hell i fjor ble det også litt småvarmt, og da var det arverekkefølgen i partiet det stod om.

Hver av disse gangene har nåværende kulturminister Abid Raja sørget for å bære tørrhøy til flammene, før han har brukt landsmøtets talerstol til å bedyre sin lojalitet og gode samarbeid med Grande.

Vennskap vil i beste fall være en sær måte å beskrive deres forhold på. I desember 2018 var Raja sjukemeldt etter å ha blitt skjelt ut for åpen mikrofon fordi han var «ute etter å ta over for henne».

Rotevatn og Raja

Opptakten til årets landsmøte er altså ingen overraskelse. Også her har Raja vært en av hovedpersonene.

Men nordfjordingen Sveinung Rotevatn har heller ikke gjort noen dårlig rolle i denne klassiske oppsetningen av en palassrevolusjon. Han bruser ikke like mye med fjøra, men er kanskje en taktisk dyktigere spiller.

De to er støttet av hver sin fløy i partiet.

Begge ville inn i partiledelsen - helst til toppen.

Trine Skei Grande var imidlertid fast bestemt på å beholde klubba til over stortingsvalget neste år. Nestlederne Terje Brevik og Ola Elvestuen var like fast bestemt på å fortsette som nestledere.

Trines gyldne sjanse

Så kom en IS-kvinne og hennes sjuke barn på regjeringens dørstokk.

Beslutningen om å ta IS-kvinna hjem sendte Frp i marsj ut av regjeringen, og gjorde slutt på et selskap mellom Venstre og Frp som Trine Skei Grande før valget i 2017 hadde sagt at hun ikke ville inn i.

Nå fikk hun likevel den regjeringen hun opprinnelig hadde ønsket, uten Frp.

Ikke bare det: Hun fikk også én ekstra statsrådsplass. Så kastet hun ut klimaminister Elvestuen.

Da hadde hun to. Og der puttet hun inn Raja og Rotevatn, og med ett var de ute av dansen i kampen om ledervervet.

Trodde mange.

Kortvarig lykke

Ja, det trodde også valgkomiteen, som fikk en enkel kabal å legge da de to sa takk for seg i lederstriden.

Torsdag kunne de sende hvit røyk ut av pipa fra hotellet på prærien utenfor Gardermoen: Trine var enstemmig innstilt.

Fem dager.

Så lenge var Trine Skei Grande i paradis.

I en slags paradisisk tilstand i alle fall, målt etter Venstre-målestokk. Ola Elvestuen hadde langet ut etter partilederen, og mindre enn to døgn etter valgkomiteens beslutning varslet han at han vurderte å utfordre Grande til kamp på landsmøtet. Så bare fuglekvitter og blå himmel var det jo ikke.

Etter fem dager kom imidlertid dråpen som fikk sjøl Grandes beger til å renne over.

Byttehandel for fred

Seint tirsdag kveld kunne VG fortelle historien om hvordan hestehandelen med Raja og Rotevatn hadde foregått, en hestehandel som Grande, Rotevatn og Raja alle offentlig hadde avkreftet.

I følge VG hadde Rotevatn fått statsrådstilbudet hele tre ganger i bytte mot at han trakk seg som lederkandidat.

Om det skjedde til akkompagnement av hanegal forteller VG ikke noe om, men apostelen sa i alle fall nei tre ganger. Han ville bli leder, slik han hadde sagt til valgkomiteen allerede i oktober.

Først rundt et døgn før statsrådskiftet gir han seg. Det skjer etter et intenst press og med «løfter» om at hans tid ville komme.

Mot blodig sluttscene

En mye brukt munnhell i Venstre-kretser er som følger: «Både jeg og kona stemmer Venstre, så politisk står vi langt fra hverandre».

Akkurat nå beskriver det situasjonen i partiet godt. Spørsmålet er om vi må helt tilbake til landsmøtet på Røros i 1972 for å finne et tidpunkt hvor landets eldste parti var i større vanskeligheter. Da sprakk Venstre i to.

Noen har påstått at en organisasjon med over 50 deltakere strengt tatt ikke trenger en ytre oppgave for å holde seg med arbeid. Akkurat nå er Venstre nokså nær den beskrivelsen. Politikk har kommet helt i skyggen av maktkamp og indre strid.

Trine Skei Grande er ute av spillet, men det er nok av spillere igjen i Venstre til å gjøre dette like blodig som en sluttscene i et stykke av Shakespeare.

Til deg som ser på: Finn fram popcorn.

Til dere som spiller: «Break a leg»