Torsdag 12. mars stengte Erna oss ned og låste oss inne. Torsdag 7. mai fortalte hun oss hvordan vi kan komme ut og gradvis starte å leve våre nye liv. I mellomtiden har vi lært oss hva Teams, R-tallet og kjedsomhet er for noe.

Vi lengter ikke lenger etter en eksotisk ferie på Maldivene, en langhelg i New York eller en fotballtur til Manchester. Vi drømmer om å kunne ta bussen på jobb, sludre med kolleger, ta en tur ut med venner og se en fotballkamp på tv igjen.

Hvor lenge våre nedskalerte drømmer varer, gjenstår å se.

Glad vi har jobb

Akkurat nå skulle vi hytta med neven mot sjefen etter enda et dårlig lønnsoppgjør. Vi gjør det ikke. Vi er glade bare vi har en jobb å gå til. Bøndene skulle fyrt opp traktorene og protestert mot landbruksoppgjøret. De skrev i all stillhet en ny avtale med staten og takker pent for at de også i år får hentet billig arbeidskraft fra Polen, Baltikum og Vietnam til å plukke bær. En avsløring i Dagens Næringsliv om et avsindig pengeforbruk og sløsing av Equinor i USA, druknet i nyheten fra Erna om at vi kunne være inntil 20 personer med en meter avstand på 17. mai-frokost.

Vi er fornøyd med det vi får av økt frihet og sosialt liv. Vi skal fortsatt vaske hendene titt og ofte og vi skal holde minst en meters avstand. Forbudet mot arrangementer med over 500 personer gjelder til 1. september. Mange bør fortsatt jobbe hjemmefra og utenlandsreiser frarådes. Noe fullt frislipp er det ikke, men du verden så godt det kjennes med den økte friheten vi nå får.

Men hvor lenge varer det?

– Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg, var den dystre spådommen fra Bjørnstjerne Bjørnson. Og det er noen haker her.

Var det nødvendig

Vi har nå fått, og takk og lov for det, en åpen diskusjon om de virkemidlene regjeringen tok i bruk for å bekjempe pandemien.

Var det nødvendig å stenge ned skolene. Et tiltak med store konsekvenser for alle barn og unge. Dramatiske konsekvenser for barn med en trøblete tilværelse hjemme og for ungdom som sliter på skolen. Folkehelseinstituttet, som er vår fremst fagmyndighet på smittevern sa nei. Helsedirektoratet og regjeringen sa ja.

Det kan være flere årsaker til det. Regjeringen og Erna Solberg var under et kraftig press dagene før 12. mars. Erna ble personlig anklaget for å ikke vise lederskap. Så stengte Danmark ned og dagen etter gjorde vi det samme. Ingen anklager lenger Erna Solberg for å ikke vise lederskap. Men sannsynligvis var det ikke nødvendig å stenge skolene. Sverige har som kjent lagt seg på en helt annen linje enn de andre nordiske landene og blant annet beholdt skolene åpne. De har fått svi med langt høyere dødstall enn Norge, Danmark og Finland, men årsaken til det er neppe at de har valgt å holde skolene åpne.

Hvem som får rett går det minst et år før vi får svaret på.

Lettere å få tilgivelse

En statsminister må ha et bredere perspektiv for sine beslutninger i en så ekstrem situasjon som ved utbrudd av en pandemi enn det som fagfolkene har. Erna Solberg var nok innforstått med at det var langt lettere å få tilgivelse for å ha strammet inn for mye dersom resultatet ble bra, enn å gjøre for lite og få ansvaret for kanskje tusenvis av unødvendige dødsfall.

Men 400 000 personer er sendt ut i permisjon eller arbeidsledighet. Så langt har tiltakene kostet staten i hvert fall 400 milliarder kroner. Konsekvensene er voldsomme.

Om vi nå letter på tiltakene så betyr det ikke at dette er forbi. Slutten på starten, kalte helseminister Bent Høie det. Med større frihet for hver og en av oss følger viruset med oss som styggen på ryggen, som OnklP sier. Det er nærmest gitt at vi nå får høyere smittetall og sannsynligvis flere sjukehusinnleggelser. Spørsmålet blir hvordan vi takler det.

Helseministeren mener løsningen ligger i økt testing og lokal nedstengning der en får en oppblussing av smitte. Får vi en plutselig oppblomstring av koronasmitte i Ålesund skal byen stenges ned, ikke hele landet. Slik skal en selv med et langt åpnere samfunn holde smitten i sjakk.

Om det virker er det flott. Så kan en stille spørsmål om hvorfor ikke en ikke nøyde seg med å stenge ned Oslo og Viken da smitten til nå i hovedsak har befunnet seg der. Men det er vel en form for etterpåklokskap som neppe hjelper oss til å takle hverdagen det neste året.

Vi er fortsatt der at vi må holde avstand, holde ut og vaske hendene.

Men litt lettere er livet blitt.