For litt siden var jeg ute på en skole for å snakke med rektor og elever om opplevelsen av å komme tilbake til skolen etter at den hadde vært stengt på grunn av koronapandemien. Jeg spurte rektoren hvordan han syntes det hadde vært å jobbe hjemmefra og han sa at jo da, det hadde gått greit. Så ble han stille et par sekunder, før han la til: «Men jeg har savnet småpraten, de uformelle møtene med både kolleger og elever».

Mange jeg har snakket med i ukene som har gått etter at Norge stengte ned 12. mars kommer med lignende utsagn. Med unntak av småbarnsforeldre forteller folk at det å jobbe på hjemmekontor gjerne er effektivt, at man får gjort det man skal. Flere har nevnt de rasjonelle møtene på digitale plattformer. Møtene er mye kortere enn før, én person får snakke om gangen, man går rett på sak og det finnes ikke møteplagere. Kjempegreier. Det er bare det at, ja, noe mangler. Noe mangler både på hjemmekontoret og i de digitale møtene.

Det udefinerbare

Pandemien har ført til store endringer i livene våre. Disse endringene gjør at vi har måttet tenke over hvordan vi oppfører oss. Vanene våre har blitt satt i et nytt lys. Jeg er nok ikke den eneste som har tenkt litt ekstra over alt vi driver med, sånn i en normalsituasjon. Hvorfor håndhilser vi, hvorfor klemmer vi hverandre, hvorfor sitter vi i det hele tatt i kontorlandskap når det ofte er vel så effektivt å sitte hjemme og jobbe på hver sin tue?

Svaret finnes nok både i genetikken og i kulturen vår. Vi mennesker er som kjent flokkdyr. Vi er sosiale og liker å være sammen med andre. Dette er felles verden over, selv om hilseskikker og grenser for intimitet varierer veldig fra kultur til kultur. Dette sagt, tenk på hvor mye nonverbal kommunikasjon vi kan hente ut av et enkelt håndtrykk. I løpet av et lite sekund kan håndtrykket fortelle oss om personen vi hilser på er nervøs, usikker, trygg eller kanskje arrogant. Klemmen kan gi oss enda dypere, mer udefinerbar, informasjon. Dette er den type informasjon som kan resultere i det vi kaller «en magefølelse», altså en slags intuisjon eller fornemmelse av hvem mennesket foran deg er, hva personen føler, hvordan han eller hun har det, og hvordan relasjonen dere imellom er, akkurat nå.

Tullball

Som regel er både håndtrykket og klemmen en god opplevelse. Begge deler er enkle, men trygge, berøringer som likevel er bokstavelig talt håndfaste nok til at de fører til at vi skiller ut hormoner og endorfiner som gir oss velvære. Det er ren genetikk, altså, vi mennesker er dyr som liker berøring. Forskning viser dessuten at vi blir mer vennlig innstilt til mennesker som vi berører fysisk. Det å ta på folk er med andre ord konfliktreduserende. For at dette skal slå inn må berøringen vel å merke følge de sosiale kodene i en gitt situasjon og være ønskelig fra begge parter.

Litt av det samme kan man kanskje si om småprat. Det må være ønskelig, man må ha tid og det må skje i den rette sosiale konteksten, men da kan småpraten være riktig så fruktbar. Hvor mange ganger har du ikke fått en god idé av å stå og prate tullball med en kollega? Hvor mange ganger har ikke slike samtaler ført til de mest produktive prosjektene? For min egen del kan jeg si at det har hendt mange ganger. Det er ofte i samtale med andre, gjerne i en samtale som egentlig ikke har noen mål og mening, at de gode ideene kommer.

Mellom alt

Hva som blir det sosiale resultatet av koronapandemien er det altfor tidlig å konkludere med. Vi vet imidlertid at de siste to månedene har gjort oss langt flinkere til å bruke digitale hjelpemidler for kommunikasjon. Det både håper og tror jeg at vi vil fortsette med, for ofte er et effektivt møte på Teams akkurat det man trenger. Jeg håper også at arbeidslivet kan rettes inn på en mer fleksibel holdning til hjemmekontor, for noen dager er kanskje det å isolere seg hjemme det den enkelte behøver for å gjøre en god jobb.

Samtidig håper jeg at vi, på den andre siden av koronakrisa, ikke gir slipp på småpraten, håndtrykket og klemmen. Jeg håper at vi ikke undervurderer de sosiale arenaene, små eller store. For det som lever mellom ordene, mellom berøringene, mellom alt, det er noe av det som gjør det magisk å være menneske. Der lever det viktige uhåndgripelige som virker slik at et liv blir langt mer enn en regnestykke med to streker under svaret.