Jeg og min familie hadde våre gode grunner for å reise utenlands akkurat denne sommeren, slik jeg vil tro at de fleste andre som valgte å dra ut av landet også hadde sine gode grunner. Som kjent, ingens liv er like, alle har ulike hensyn å ta.
Vi ferierte i den lille byen Lorgues i Provence. Ifølge lokalbefolkning vi snakket med da vi kom hadde ikke byen hatt et eneste påvist smittetilfelle av Covid-19 da Frankrike åpnet opp for reisende fra Schengen-området 15. juni. For innbyggerne i Lorgues var vi med andre ord en større trussel for dem, enn dem var for oss.
Vi ble likevel tatt varmt imot, men måtte selvsagt ta hensyn til smitteverntiltak på linje med franskmenn.
Tiltak
Rent konkret artet smittevernet seg slik at man kunne sitte på uterestaurant, rundt et bord med egen gruppe, uten maske, men servitørene bar maske. Om vi skulle gå inn i restauranten, måtte maska på. Også hvis vi skulle gå inn andre steder, det være seg i butikk, apotek eller bank, måtte vi bære maske. Ofte, som hos bakeren, var det begrensninger på hvor mange som kunne være i lokalet samtidig. Andre ventet disiplinert utenfor i kø, med én meters avstand. De aller fleste stedene hadde oppmerkede piler som viste hvor folk skulle bevege seg for å oppnå en mest mulig sømløs bevegelse i lokalet, samt klistremerker som minte om énmetersregelen.
Så å si alle butikker og restauranter hadde godt synlige plakater om koronatiltak. Videre var det rikelig av desinfiseringsmidler og antibac overalt. I dagligvarebutikken var det egne, store, stasjoner hvor man kunne desinfisere ikke bare hendene, men også egen handlevogn.
Fraværende
Mange av disse tiltakene kjenner vi igjen fra Norge. Likevel var det noe med omfanget som var annerledes i Frankrike. Det var et par ganger vi tenkte at koronatiltakene var dårlige i løpet av vår månedslange ferie, men det var verken på flyplassene, i flyene eller i Frankrike.
Derimot følte vi oss utrygge med tanke på smitte da vi stoppet ved bensinstasjoner nedover Gudbrandsdalen på veg til Gardermoen. Her var det lange køer hvor folk sto tett, skitne doer, og langt fra én meters avstand mellom menneskene.
Da vi kom hjem fra Frankrike hadde vi en ukes norgesferie hvor vi tok sjøveien fra Oslo til Ålesund. Undervegs overnattet vi på hoteller i Oslo, Lillesand, Kristiansand, Bekkjarvik og Bergen. Ved noen av hotellene var det gode smitteverntiltak, mens det andre steder var totalt fraværende. Et eksempel på det sistnevnte var en frokostbuffet hvor det eneste tiltaket var en liten antibac-flaske som sto ved inngangen til frokostsalen. Alle menneskene tok i de samme klypene, trykket på den samme knappen på kaffemaskina og den ansatte som vasket bordene gjorde det med den samme kluten, skylt opp i det samme såpevannet.
Nedlatende
Det er typisk norsk å være god, sa Brundtland. Men det er kanskje litt typisk norsk å være selvgod også? Når man hører hvordan enkelte prater nedlatende om de som reiste utenlands i sommer kan det høres ut som at vi sitter på løsningen på pandemien her oppe på berget. Som at vi har skjønt greia, det er bare resten av verden som er håpløs. Personlig opplevde jeg i alle fall smitteverntiltakene i Frankrike som langt mer systematiske, gjennomgående og konsekvente enn smitteverntiltakene som gjøres i Norge.
At smittetallene kom til å øke når samfunnet åpnet opp bør ikke komme som en overraskelse på noen. Jo mer folk som agerer tett sammen, jo mer smitte vil spre seg. Dette vil skje enten vi murer oss inne i egne grenser eller åpner opp til andre land.
Ny normal
Det er to ting epidemiologer har sagt gjennom denne krisa som vi må ta innover oss. For det første sier de at dette kommer til å vare lenge, med mindre en vaksine eller en kur, kommer. For det andre sier de at selv om vi finner en vaksine for denne pandemien, så vil det komme andre pandemier.
Med andre ord: Vi bør først som sist venne oss til en ny normal. En normal der frokostbuffeten på hotellet i sin opprinnelige form burde være passé, der det er en selvfølge at fjernkontrollen på hotellrommet er pakket inn i engangsplast, der alle menyer på restauranter blir desinfisert mellom hver gjest og hvor antibac og hyppig håndvask er en naturlig del av hverdagen. Det bør kanskje også bli en ny normal at folk bruker ansiktsmasker på offentlige steder hvor man er tett sammen over tid, som i kollektivtransport.
Men vi kan ikke slutte å fungere. Vi kan ikke legge ned samfunnet mens vi venter på at alt skal bli som før. For det blir det kanskje aldri. I stedet må vi finne fram til måter der samfunnet kan fungere på i en global, ny normal. Norge er et bitte lite land i verden, og er avhengig av andre land. Derfor er det naivt å tenke at vi skal stenge grensene til «dette går over». Dessuten, det har alltid lagt i menneskets natur å bevege seg ut, møte nye kulturer, se andre steder.
For å si det med et av mine favorittsitater, fra filmen Wall-E: «I don't want to survive. I want to live!»
PS! Hvis noen lurer. Nei, vi dro ikke med oss smitte hjem og er like friske som da vi dro.