Noen flyktige nyhetsmeldinger fortalte om et nytt virus i Kina. Det ble kalt korona og hadde spredt seg fra dyr til mennesker på et marked i byen Wuhan. Slike historier hadde vi hørt før. Det er langt til Kina, og vi regnet med at det ville holde seg der.

Slik gikk det som kjent ikke. Gitt treffsikkerheten i spådommen for 2020, skal vi være varsomme med å forutsi hva som venter i året vi akkurat har gått inn i, men vi prøver.

Vi skal få en vaksine, vi skal bygge opp igjen turistindustrien, flybransjen, hoteller og restauranter. Vi skal lære oss å håndhilse, kanskje begynne å klemme, og vi skal sitte mindre på teamsmøter foran pc-en. Vi skal forhåpentligvis vende tilbake til et vanlig liv.

Tenk det, vi går rundt og gleder oss til å leve et helt vanlig liv. Det er lenge siden sist.

«De stigende forventningers misnøye» er et kjent politisk munnhell. Det var Sveriges daværende statsminister Tage Erlander som brukte formuleringen for å beskrive hvordan vi blir mer og mer misfornøyde jo bedre vi får det.

Fenomenet ble tydelig da oljeprisene gikk til himmels og milliardene strømmet inn på oljefondet. Vi ble fort sure og grinete dersom alt ikke fungerte til beste for oss ved enhver anledning. «I verdens rikeste land», var begrepet som ble tatt i bruk for å illustrere at vi strengt tatt fortjente bedre.

Mett og irritert

VGs tegner, ørstingen Roar Hagen, tok det på kornet med tegningen av Ola Nordmann liggende på en sofa med en velfylt mage, mens to politikere står klare for å bistå med hva det skulle være. «Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert», var teksten.

Det er nærmest umulig å finne noe som helst positivt med en pandemi. Mange har mistet jobben, mange opplever ensomhet og usikkerhet om hva framtida bringer. En rekke bransjer er i dyp krise. Men kanskje vi kan se et flik av noe nytt.

At vi ikke trenger pådra oss høyt blodtrykk fordi langweekenden i London blir en time forkortet da flyet er litt forsinket. At vi ikke trenger stå og veive med armene i frustrasjon fordi det er kø inn på bussen som skal ta oss fra flyplassen i Alicante. At vi ikke lenger roper ut vår misnøye på sosiale medier fordi konsertarrangøren stiller med litt for liten toalettkapasitet.

At vi ikke hele tiden er så stappmette at vi blir irriterte.

Det er muligens optimistisk, men kanskje har pandemien gjort noe med oss. Kanskje har vi fått en påminnelse om at også vi er sårbare. At verdens beste velferdsstat ikke kan hjelpe oss ut av absolutt alle problemer vi støter på.

Siden vi akkurat har startet et nytt år gir det muligheter til å se både fram og litt tilbake. Som journalist har jeg gått i gangene på Stortinget siden rundt 1990, og var til stede da Norge som stat formelt ble gjeldfri. Vi hadde som følge av oljeutbyggingen fra slutten av 1970-tallet pådratt oss en betydelig utenlandsgjeld. For å klare oljeinvesteringene måtte vi låne penger i utlandet for å få statsbudsjettet til å gå opp, det fantes ingen sareptas krukke vi kunne øse fra. Rentene og avdragene på disse lånene var en betydelig utgift på hvert eneste statsbudsjett. Siste avdraget ble betalt tidlig på 1990-tallet.

Etter den tid har vi ikke sett oss tilbake.

Konger på haugen

Dagens 40-åringer har ikke opplevd renter på huslånet over fem prosent. Vi har hatt flere tiår med rekordlav arbeidsledighet, rekordlav rente og rekordhøy lønnsvekst. Utgiftssiden på statsbudsjettet har økt hvert bidige år. Politikere har siden midt på 90-tallet aldri reelt måtte kutte en krone.

Prisene på klær, sko, hvitevarer, fjernsyn, datamaskiner og en rekke andre importvarer har gått ned. Ola og Kari nordmann har kunnet reise ut i verden med rekordbillige flybilletter liggende på mobilen, og en rekordsterk krone i baklomma, som gjorde oss til konger på haugen dit vi kom.

Ikke rart vi ble irritert om ikke alt gikk helt etter planen. Vi kom da fra verdens rikeste land.

Pandemien har kanskje gitt oss en aldri så liten realitetsorientering. At våre stigende forventninger om hvordan tilværelsen skal nå stadig nye høyder, ikke er en selvfølge. At store deler av Europa var i dyp krise da vår velstandsutvikling gikk i taket. At det er en god porsjon flaks som gjør at vi er der vi er, ikke bare egen fortreffelighet.

Kanskje vi går inn i et nytt år der vi helt oppriktig gleder oss til å dra en tur utenlands, er glade for at flyet kommer og tilgir at det er en time forsinket. At vi gleder oss voldsomt til å kunne gå på konsert sammen med hundrevis av andre. At vi setter pris på det vi har, og at livet ikke er en konstant jakt på enda mer.

Muligens er det et nyttårsforsett i pandemiens tid. Litt mindre stappmett, og litt mindre irritert.