Vi er sterkt avhengige av EU i dag. Avhengigheten, og EUs innflytelse over Norge, vil etter alt å dømme øke betydelig i årene som kommer.

Et bredt flertall på Stortinget har sagt at vi skal følge EUs klimapolitikk. Det vil ha en rekke direkte konsekvenser for oss.

EU har varslet en klimaskatt på varer som sement, gjødsel, stål og elektrisitet. EUs etterspørsel etter gass vil falle kraftig fram mot 2035, Acer vil i økende grad innvirke på norske strømpriser, arbeidsplasser langs kysten i en ny satsing på havvind står og faller med at vi legger nye kabler til EU. For å nevne noe konkret eksempler.

Det grønne skiftet, som alle nå snakker om, vil skje nært knyttet til EU. Norsk næringsliv vil i årene som kommer måtte tilpasse seg en lang rekke miljøkrav fra EU dersom vi skal få solgt varene våre til EU-landene.

EU nei på Stortinget

I tillegg kommer EUs planer om å etabler en sikkerhets- og forsvarsunion. Med et USA som i stadig større grad retter oppmerksomheten mot Kina, vil vi også måtte ta diskusjonen om de sikkerhetsgarantiene vi i dag har gjennom Nato-samarbeidet er gode nok. Også her kan en nærere tilknytning til EU-landene tvinge seg fram.

På toppen av dette diskuteres det nå i EU hvordan de skal forholde seg til Svalbardtraktaten og fiskerettigheter i Svalbard-sonen i kjølvannet av Brexit. Her kan en fiskerikonflikt med EU være under oppseiling

Samtidig viser dagens meningsmålinger at vi kan få det mest EU-skeptiske Stortinget på mange 10-år. Senterpartiet, SV, Rødt, KrF og Fremskrittspartiet er klare nei til EU-partier. Dersom dagens meningsmålinger slår til er alle disse partiene inne med betydelige stortingsgrupper.

Høyre og Venstre er i dag de to eneste partiene som sier et klart ja til EU, og som ønsker at Norge skal gjennomføre en ny folkeavstemning om EU-spørsmålet.

Arbeiderpartiet er delt i synet på EU-medlemskap og ønsker ikke en ny folkeavstemning nå.

På MDG-landsmøtet i vår ble et forslag om at partiet skal jobbe for en ny EU-avstemning nedstemt.

Ap, Høyre, KrF og MDG vil holde fast på dagens EØS-avtale, mens SV, Senterpartiet, Rødt og Frp vil ha en reforhandlet avtale.

Det er EU-stemningen på det som kan bli det nye Stortinget etter valget om dagens målinger slår til.

Om det blir Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg som skal sitte ved roret vil begge stå overfor store utfordringer hos sine politiske venner når samarbeidet med EU kommer på dagsorden.

Ikke noe å tjene

Noe det etter alt å dømme vil gjøre stadig oftere i de neste fire årene.

Hvordan vi skal forholde oss til denne stadig økende avhengigheten av EU er så langt helt fraværende i valgkampen. Det kan henge sammen med at debatten om norsk EU-medlemskap er stein død. Partiene som er tilhengere av medlemskap ser at de ikke har noe som helst å tjene på å løfte fram denne diskusjonen.

Det nærmeste vi så langt har kommet er debatten om EØS-avtalen kan og bør sies opp. Men her har til og med Senterpartiet, som har vært de skarpeste kritikeren av avtalen, trukket inn klørne.

Samtidig ser partier som har klimasaken høyt på egen dagsorden at det er nettopp EU som er pådriveren i det globale klimaarbeidet. At EU tvinger Norge til å sette i verk klimatiltak som det ikke er gitt at Stortinget, om vi fikk bestemme dette helt og fullt selv, ville vedtatt. Dermed vegrer et nei-parti som SV seg for å målbære en for tøff EU-kritikk.

Så er spørsmålet om vi skal avfinne oss med dette taktiske spillet der en EU-debatt ikke passer inn for noen av sidene. Gitt at det synes temmelig åpenbart at vi mer enn noen gang må forholde oss til EU i den kommende valgperioden, så burde en kunne forvente at alle parti, uavhengig av om de er på ja- eller neisiden i EU-saken, la på bordet en europapolitikk som velgerne kan forholde seg til.

Så langt er det lite som tyder på at det skjer. Oppsiden er ikke stor nok når det bare er dager igjen til valgdagen, og alle partier har blikket stivt festet på neste meningsmåling.

Dermed må vi som velgere bare vente og se hvordan rekordmange EU-motstandere på Stortinget har tenkt å forholde seg til at vi de neste fire årene etter alt å dømme blir stadig tettere knytta til EUs politikk.