SVs «vi-skilles-som-venner»-sorti ved Hurdalssjøens bredd åpner for en bitter skilsmissekrangel de kommende årene.

Den eneste muligheten SV har for å oppnå mer ved å gå fra sonderingene enn å gå inn i regjering, er å lage bråk morgen, middag og kveld. Kanskje litt forsiktig i starten, men så må de ofre all husfred og høflighet.

Det er partiets veg til makt.

SV-leder Audun Lysbakken slamret ikke med dørene da han forlot Hurdalsjøen hotell onsdag. Både hengslene og glassene i dørene har opplevd og overlevd langt verre ting. Det sier ikke så lite for et hotell som heller livnærer seg på spa og konferanser enn rølpefester.

Udramatisk var bruddet likevel ikke.

Vel kan Støre kanskje lettere bli enig med hestehandlerne i Sp enn ideologene i SV, men han er ikke kvitt trusselen fra SV av den grunn. Nå må han hele tiden kikke seg over skulderen for å sjekke hvor SV er. Ikke fordi han trenger å frykte å bli felt, men snarere at slitasjen i regjering er mer enn et allerede svekket Ap kan tåle.

Mangelen på solide gjennomslag på klimakutt, oljepolitikk, skatt og fordeling var blant det som fikk Lysbakken til å dra. På oljepolitikken følte han at Sp og Ap møtte han med felles front. Der Ap og Sp vil legge til rette for et stabilt aktivitetsnivå og fortsatt leting på norsk sokkel, vil SV stå på bremsene.

I SV har enkelte beskrevet det som at de ble møtt med ultimatum.

Nå får Støre og Trygve Slagsvold Vedum gjøre opp dette boet aleine. De slipper også å klemme til med SVs skatteøkninger, men bare skvise de rikeste litt mer mens de løfter bunnfradraget på formuesskatten. Så kan de åpne for å dele et par regioner og sende noen flere politipatruljer ut på bygda sammen med noen penger til slunkne kommunekasser og sinte bønder.

De kan helt sikkert også bli enige om å putte både EØS og ACER i utredningsskuffen så lenge. Det er også grunn til å tro på Støre når de sier de vil ha en ambisiøs klimapolitikk. Grepene blir bare mer balanserte enn det SV hadde sett for seg.

Så må de ta synlige fordelingspolitiske grep.

Sender de regninga for det grønne skiftet til forbrukerne i form av økte avgifter og høye strøm- og drivstoffpriser, fordunster den folkelige støtten til klimapolitikken som en dråpe vann på et brennhett solcellepanel. Grepene må oppfattes både som nødvendige og som rettferdige.

Så gjenstår det å se om dette i sum holder til mål.

Men det holder ikke til å få fred.

Lysbakkens plan er å bruke budsjetthøsten som brekkstang. Da holder det ikke bare å være førstemann som Støre byr opp til dans på budsjettballet, slik han har lovd.

SV må trampe både Sp og Ap så knallhardt på tærne at de vrir seg i synlig smerte.

Partiet vil helt sikkert komme til å true med å felle Støre på budsjett, slik vekselvis KrF og Venstre gjorde det mot Høyre-Frp-regjeringen. Viljen til å true er nok stor, men å gjøre det er verre. Da må du også ta ansvar for alternativet.

Historien viser at budsjettet ikke er den høstjakta som mange tror. Den feller så godt som ingen regjeringer. Slike trusler er vanligvis like tomme som et oljefat hos MDG.

Trusselen er likevel alvorlig nok.

For ved å være regjeringens foretrukne dansepartner kan Lysbakken løfte partiets hjertesaker fram glansen fra rampelyset i mange, lange høstkvelder ved å gjøre seg kostbar så lenge som mulig.

Og på samme måte som SV forlot Hurdal i frykt for å tape horder av velgere til Rødt og MDG, mens de selv ble sittende å tygge kameler, vil et allerede svekket Ap frykte å lekke velgere fra venstre flanke. Skjer det kan, det også begynne å ulme internt i partiet. Det er en pris Støre ikke har råd til betale.

Han må smøre SV med både oljepenger og innrømmelser.

Sjansen for at SVs politiske gjennomslag blir større utenfor enn innenfor regjeringen på denne måten, er nok liten. Risikoen for å falle bratt tilbake mot sperregrensa, er derimot kraftig redusert.