Under en knallblå himmel i Loen forsøkte partileder Liv Signe Naversete å tegne et bilde av en rødgrønn sukess. I talen til landsmøtet listet hun opp resultatene partiet har oppnådd etter snart åtte år i regjering – ikke minst innen samferdsel.
Og hun har åpenbart gode poenger når hun spør hva Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet har fått til. Det er mer makt samlet i en flertallsregjering enn i mindretallets skyggedal.
Senterpartiet er inne i sin lengste periode i regjering, og det skulle bare mangle om ikke det hadde gitt politiske resultater.
Problemet for Navarsete er imidlertid at det ikke bare er himmelen som er blå. Det er også meningsmålingene. Samme dag som hun skulle entre talerstolen på landsmøtet, ble hun konfrontert med en meningsmåling fra eget fylke som viser halvert opplslutning. Hennes egen plass på Stortinget er truet, og fortsatt regjeringsmakt kan synes svært, svært langt unna.
Partiet sliter med uttelling hos velgerne for det som er oppnådd. Partiet sliter med å begeistre.Navarsetes tale var ikke en øvelse i begeistringens kunst. Tvert imot pakket hun inn budskapet i teoretiske tåketermer. Den tegnet kanskje et greit bilde av partiet i det politiske landskapet, men framkalte ikke de sterke følelsene. Talen tente ikke begeistring, sjøl om den fikk sine knappe to tilmålte minutter med applaus.
Budskapet som talen banket inn, var at Senterpartiet kjemper mot «systemtvang».Nesten 20 ganger gjentok Navarsete dette ordet, og Navarsete fikk tydelig fram at Senterpartiet ønsker å definere seg som et motmaktsparti, eller «kjerringa mot strømmen» som partilederen kalte det.
Men akkurat nå er ikke partiets problem at velgerne ikke forstår at det er imot EU, sentralisering, frihandel og byråkrati. Problemet er at velgerne ikke lar seg begeistre, og det er vanskelig å se hvordan et angrep på «systemtvang» skal være det som tenner begeistringens glød.
Naversete innrømmet på tampen av talen at partiet står foran en bratt motbakke fram mot valget, og pekte gjennom en sprekk i gardinene i landmøtesalen i retning av fjellet «Skåla». Fjellet er majestetisk nok, og kjent for et tøft motbakkeløp til Skålatårnet på sine 1848 meter over havet. Det er et løp for veltrente.
Nå handler det om å motivere partiet for motbakken. Da handler det om å tenne kampgløden i partiet og begeistringen hos velgerne. Da må det en annen pille til enn kamp mot «systemtvang».
Å være «kjerringa mot strømmen» er greit nok, men de som kjenner dette eventyret, veit hvordan hun endte sine dager – hun druknet.