I år som i fjor holder Norge toppen på den internasjonale indeksen for pressefrihet fra organisasjonen Reporters without borders.

Likevel er ikke årets rapport mye å feire.

Pressefriheten i verden er på kraftig retur. Sensur, undertrykkelse, trusler, fengsling eller vold er hverdagen for stadig flere journalister i stadig flere land. Noen steder skjer endringene brått og åpenlyst. Andre steder mer umerkelig.

Totalen er skremmende.

Den forteller at demokratiet er under angrep. Ikke bare av brutale autokrater som Vladimir Putin i Russland, som kaster kritiske journalister i fengsel og har gått til fullskala krig mot et naboland fordi det beveget seg i demokratisk retning.

Like ofte er det valgte ledere som gradvis bygger ned det systemet som en gang ga dem makt gjennom i alle fall noenlunde frie valg.

Et voldelig angrep på demokratiet, slik som angrepet på Kongressen i USA 6. januar 2021, har alltid en forhistorie der tilliten til demokratiske institusjoner som domstoler, presse og valgordning er undergravd. Foto: Manuel Balce Ceneta / AP

«Avisene anmodes om …». Slik begynner en melding fra den tyske sensurmyndigheten «Presseabteilung», sendt til Sunnmørsposten og alle andre norske aviser, en vanlig torsdagskveld i 1944 – nøyaktig 80 år siden i dag.

En helt vanlig, dagligdags melding.

Denne dagen ble avisas innsatte naziredaktører bedt om å skjerpe seg., og «i større utstrekning enn hittil i flammende lederartikler å framstille den bolsjevikiske fare som truer hele Europa».

Tysklands krigslykke var slutt. Allierte styrker intensiverte bombingen for å forberede D-dagen om en måned. I Ukraina var tyskernes forsvar av Sevastopol på Krym i ferd med å rakne.

Sensurens grep om norske aviser ble enda hardere enn før. Innspill til hva som burde stå på lederplass ble ikke mindre tydelige:

« … denne likeså plumpe som uforskammede jødes falske manøvre …»

Gjennom det aller meste av andre verdenskrig mottok Sunnmørsposten og andre aviser som fortsatt kom ut, detaljerte instrukser om hva de skulle publisere og hva som var strengt forbudt å skrive. Foto: ARKIV

Norge er i en altfor liten, eksklusiv klubb av åtte land i verden som har fått karakteren «god» på pressefrihetsindeksen. Vi har her selskap av våre nordiske naboer, samt Estland, Portugal, Nederland og Irland.

Skalaen går videre fra «tilfredsstillende», «problematisk» og «vanskelig» til «veldig alvorlig».

Ser vi ti år tilbake, er forverringen dramatisk.

I 2024 er antallet land med karakteren «god» redusert til en tredel sammenlignet med 2014. I bunnen av skalaen er det motsatt. Tallet på land der tilstanden for pressefriheten er «veldig alvorlig» er doblet.

I mange land er det innført pressefiendtlige lover og sensur. I andre er pressa i lomma på oligarker som også bruker den til å sikre sine interesser og beskytte seg mot kritikk og demokratisk kontroll. I atter andre handler det om myndigheter som har manglende evne eller vilje til å beskytte journalister mot kriminelle karteller.

At et land som Russland har rast nedover på listene til verstingklassen, overrasker neppe noen. Her er kyniske undertrykkelse, fengsling, trusler og drap et godt synlig våpen i hånden på en autokrat som frykter å «miste folket».

Litt mindre synlig er tilbakegangen i land som Polen eller Ungarn.

Der maktpartiene PiS og Fides har tatt grep om både media og domstolene – to av de viktigste maktkontrollerende institusjonene, for å sikre egen makt. Polske PiS mistet tross dette regjeringsmakt i fjorårets valg, mens Victor Orbans Fides fortsatt har et godt grep om sin.

Så har vi land der politikere angriper pressen for å underminere troverdigheten – av og til godt hjulpet av en presse som sjøl faller ned i polariseringens grøfter.

Slik som i USA.

Menn med makt som vinker i takt. Her er Viktor Orban reine pressefrihetsvinneren med en 62. plass på rangeringa av i alt 180 land. Kinas Xi Jinping er versting i denne klassa. Foto: Suo Takekuma / AP

Pressa sin jobb er ikke å være populær. Pressa må kunne å tråkke makta på tærne, ta fatt i ubehagelige saker og sjøl være gjenstand for kritikk og debatt. Det må den ha både rygg og økonomi til å tåle.

En tannløs presse som ikke er på vakt mot maktmisbruk, som slutter å avdekke kritikkverdige forhold, som ikke beskytter enkeltmennesker eller grupper mot forsømmelser, som ikke er sannhetssøkende og som ikke verner om ytringsfriheten – også når det er vanskelig, svikter sitt oppdrag.

Frie, uavhengige mediers viktigste kapital er troverdigheten. Den må pressen verne om med måten den opptrer på, og den må beskyttes mot angrep fra maktpersoner som prøver å undergrave den i egen vinnings hensikt.

« … man venter at morgendagens aviser vil gi der Führers livsverk en bred plass …». Dette er den siste ordren fra Presseabteilung i konvoluttene fra andre verdenskrig i Sunnmørspostens redaksjon.

Føreren var allerede død.

Feiringa av freden var mindre enn ei uke unna. Vi skulle snart igjen få ei fri presse. Et land med frie valg.

Likevel holdt altså sensuren sin klamme hånd over det frie ord for å bevare ettermælet av en fører som lå død i en bunker i Berlin.

Hvorfor?

For det frie ord er det første angrepsmål for antidemokratiske krefter. Og kampen mot det frie ord er det siste de vil miste.

Ytringsfrihet er det de frykter aller mest.