Mandag 28.november 1994.

52,2 prosent stemte nei til norsk EU-medlemskap, mens 47,8 prosent stemte ja.

En tidvis krass debatt, som splittet familier, landsdeler og partier, endte med et knapt nei- flertall.

Til høsten kan vi feire 30-årsjubileum for denne folkeavstemningen. Med en stemmerettsalder på 18 år betyr det at de yngste som var med i valget nå bikker 48 år.

En hel generasjon mennesker har ikke fått si sin mening gjennom valg om norsk EU-medlemskap.

Tonen i debatten den gang, og splittelsen det førte til, er en av årsakene til at ja-partiene har vegret seg for å åpne for en ny debatt.

Oljen har i mellomtida gjort oss søkkrike, og EØS-avtalen sikrer norsk næringsliv tilgang til EUs indre marked.

Gjennom en omfattende EU-tilpasning har vi løst de fleste problemene. Rett nok uten å ha den minste innflytelse på politikken som blir tredd ned over hodene på oss fra Brussel.

Men holder disse argumentene for å avvise en ny EU debatt?

Større ja-side

Ja, vil noen hevde.

EU-motstanden i dag finner en først og fremst i Senterpartiet, Frp, Rødt og i deler av fagbevegelsen.

Arbeiderpartiet er fortsatt delt, men det er nok grunn til å tro at ja-siden i Ap er større i dag enn den var for 30 år siden.

Venstre har gått fra å være et splittet EU-parti, til å bli et klart ja-parti. Høyre har alltid vært på ja-siden. MDG sier et klart ja og i SV er det stadig flere som sier det samme.

Ja-siden står i dag på et langt bredere politisk grunnlag enn hva som var tilfelle i 1994. Kritikken den gang gikk på at det var de rike landene i Europa som skulle skape et indre marked der kapitalkreftene nærmest skulle få et fritt spillerom.

Slik ble det ikke. Store deler av det som en gang var Øst-Europa er nå med.

EU har blitt en pådriver i omstillingen til et nullutslippssamfunn.

Et annerledes EU

EU står først i kampen for det liberale demokratiet. For ytringsfrihet, arbeidstakeres rettigheter, maktfordeling og mangfold

Mens Rødt fortsatt tviholder på sitt nei til EU, blir det stadig vanskeligere for partiene på den politisk venstresiden å si nei.

De ser at EU i mange tilfeller jobber for de samme sakene som de selv kjemper for.

Ja-siden samlet på Youngstorget i 1994. Foto: Bernt Eide / Samfoto

Skulle Norge komme dit at vi igjen går i forhandlinger med EU om en avtale, så vil vi nok som i 1994 oppleve at landbruk og fisk blir to problematiske områder.

Med britene ute av EU kan diskusjonene om råderett over fiskeriressursene bli enklere denne gang enn hva de var i 1994.

For landbruket vil utvilsomt et EU-medlemskap medføre store endringer.

Selv om norsk landbruk gjennom de siste 30 årene har gått i samme retning som EU gjennom større bruk og færre og sentraliserte produksjonsanlegg, så vil det bli betydelige endringer.

Omfattende tilpasning

På andre samfunnsområder vil neppe forskjellene bli store for folk flest.

Vi har gjennom EØS-avtalen drevet en omfattende EU-tilpasning i alle disse 30 årene som er gått siden folket sa nei.

Et stadig mer utvidet energisamarbeid er det som nå skaper tilløp til en EU-debatt. Nei-siden har gjort kampen mot reguleringsorganet Acer til sin hovedsak.

Senterpartiet har nærmest lagt ned veto over at Norge skal implementere det som kalles den fjerde energimarkedspakken. En avtale som dreier seg om et utvidet samarbeid med EU for å bygge ut mer fornybar kraft.

Det neste som venter er et tettere samarbeid med EUs nye helseunion. Pandemien ga oss en kraftig påminnelse om viktigheten av internasjonalt samarbeid for å bekjempe smittsomme sjukdommer.

Flaks

Flaks og en velvillig svenske var det som gjorde at vi fikk bli med på EUs innkjøpsordninger for vaksiner.

Fra norsk side er det også stor interesse i å være med i EUs romprogram, som blant annet er med å sikre satellitter.

Men både helse og satellitter ligger i dag utenom det som EØS-avtalen dekker.

Norge må be om å få bli med.

Mulighetene for det er gode. Som største leverandør av gass til EU er det en interesse også fra EUs side om å ha et godt forhold til Norge.

Spørsmålet er hvor lenge vi skal basere oss på flaks og politisk velvilje.

Utviklingen i verden rundt oss er et svært godt argument for at vi knytter oss nærmere til Europa.

Men kommer det til å skje?

Initiativet til en ny EU-søknad må komme fra den til enhver tid sittende regjering.

Stortinget blokkert

Slik det politiske landskapet ser ut kan det dessverre ta tid før noen regjering får den muligheten.

Partiene på venstresiden har så langt blitt effektivt stoppet av Senterpartiet.

Skulle det bli en ny regjering med Høyre i spissen etter valget neste år, vil de etter alt å dømme bli stoppet av Frp, som ikke vil ha snakk om noen EU-debatt.

Nei-siden drømte om Norge som annerledeslandet i tiden etter seieren i 1994.

Den drømmen er blitt borte i en bølge av norske EU-tilpasninger.

Men nei-siden har fortsatt et nakketak på Stortinget.

Det ser ut til kun å være en allianse mellom Høyre og Ap som kan få fram en ny EU-søknad.

Vi tror det er langt fram dit.