Det som har skjedd med Kleven er tragisk, først og fremst for de ansatte som mister jobben, men også for hele vår region. Det er nå 441 høyst kompetente skipsbyggere som nå står uten jobb, og et moderne verftsanlegg som står i fare for å bli nedlagt.

Hva som nå skjer er det ingen som vet noe sikkert om. Det kan bli avgjørende for Kleven å raskt finne noen som kan drive verftet videre i en eller annen form. Det verste som kan skje er at hele verftsområdet blir stengt ned og låst av. Blir det stillstand over flere år, blir det ikke lett å få det i gang igjen.

Det er dessverre slik at det er enklere å legge ned et verft, enn å starte det opp igjen.

Uten levedyktige verft er det over og ut for den maritime klynga på Sunnmøre. Miljøet er allerede betydelig svekka etter oljekrisen. Regionen har igjen tre skadeskutte supply-rederi, Vard-konsernet og Ulstein har begge rapportert om store tap de siste årene, og det neppe slutt på nedbemanningen i Kongsberg-gruppens selskaper i vårt område.

Så har Sunnmøre fortsatt betydelige aktører innen fiskerinæringen, samtidig som at brønnbåt har vokst fram som en ny del av klynga. Det er heldigvis igjen noe mindre privateide verft som går bra, men det store bildet er at de selskapene som har vært motoren i den maritime klynga sliter tungt.

Det skjer mens det lokale eierskapet er svekket og tilgangen på risikokapital fra lokale investorer er, med noen få unntak, omtrent fraværende.

Det var det som også rammet Kleven. Vi nekter å tro at DIV Group sto øverst på lista når Hurtigruten og bankene skulle selge Kleven. Men det fantes sannsynligvis ingen andre kjøpere.

Det ble en dyrekjøpt lærdom.

Men problemene ved de store verftene skyldes mer enn korona-pandemien, svak oljepris og store omstillingskostnader. Folk vi snakker med i bransjen viser til at verftene må ta makten tilbake fra redere og underleverandørene. Første da blir bransjen attraktiv for folk som vil investere penger der.

Det snakkes ofte om hvor mange arbeidsplasser som skapes som skapes i skyggen av de store verftene. I vårt område er det snakk om tusenvis. Men ser en på de økonomiske resultatene til selskaper som lever av å selge sine tjenester til verftene, er lønnsomheten hos dem langt bedre enn på verftene.

Men det stopper ikke der. Når en reder plasserer en flere hundre-millioners kontrakt på et verft, sørger rederiet for at risikoen tilknyttet den avanserte logistikkoperasjonen det er å bygge en moderne båt ligger på verftets hånd.

Resultatet er at verftene blir tvunget til å ta høy risiko og får dårlig betalt for det.

I gode tider kan dette gå bra. I dårlige tider setter den skvisen mange verft i en umulig situasjon. Klarer ikke verftene å sette seg selv i en sterkere stilling overfor rederi og underleverandører kan det bli en lang veg ut av de problemene de nå sliter med.

Det er åpenbart lettere sagt enn gjort å endre disse maktforholdene. Kleven, Ulstein og Vard-verftene har alle som en et solid renommé som skipsbyggere. De har vist de kan bygge svært avanserte båter og de har vist seg imponerende omstillingsdyktige. Det er et godt utgangspunkt.

Men penger er makt, og akkurat det har ikke verftene veldige mye av akkurat nå.