Da de dyptgripende tiltakene for å hindre spredning av koronaviruset ble satt i verk med full styrke 12. mars var jeg blant dem som ønsket tiltakene velkommen og mente at de kom på høy tid. I likhet med de fleste andre i vårt lille land, har jeg og kjernefamilien etter det levd så isolert som overhodet mulig. Jeg har hatt, og har fortsatt, stor respekt for at alle må følge tiltakene hvis de skal ha noen effekt. Vi har alle et felles ansvar for å ta vare på hverandre, og ta vare på de mest utsatte blant oss.

Med denne konstateringen langt fram i pannebrasken har jeg de siste dagene begynt å føle en stigende uro for hvilke konsekvenser nedlukkingen av Norge har. Å være utsatt betyr mer enn å være utsatt for smitte. Stadig flere bedrifter permitterer sine ansatte, og stadig flere henger opp et skilt på døra hvor det står «midlertidig stengt». Det jeg frykter, er at midlertidig skal bli varig. Mange bedriftseiere kan klare å holde skuta flytende én eller to måneder, men etter det begynner det å bli veldig vanskelig. Konkurs er «point of no return», da er jobbene borte, kanskje for alltid.

Er jeg villig til å ofre mennesker på Mammons alter, lurer du kanskje på nå. Svaret er nei. I likhet med de fleste har også jeg nære som er i risikogruppen om de skulle få Covid-19. De vil jeg helst beholde i mange år til. Og nei, heller ikke jeg ønsker «italienske tilstander» i Norge. Men det å redde folks økonomiske grunnlag handler egentlig ikke om penger. Det handler om å redde mennesker, det også. For å miste all inntekt eller å se et livsverk lagt i grus, å miste alt du i ditt voksne liv har jobbet for å oppnå, i løpet av noen få uker, det er sånt som kan ødelegge mennesker. Ikke alle er velsignet med de vanntette ledighetstiltakene som tilgodeses visse deler av arbeidslivet. Noen har turt å satse på å klare seg selv, særlig vår region har mange av den sorten. Nå står de fleste i denne kategorien på bar bakke. Sosialen neste. Men da må du selge hus og heim først.

Tirsdag denne uka, 24. mars, informerte regjeringen om at tiltakene mot koronasmitte i alle fall blir videreført til over påske, kanskje lenger. Gjennom flere uttalelser har det blitt tydelig at regjeringen støtter sine vurderinger blant annet på den mye omtalte analysen fra Imperial College i Storbritannia. I den kommer det fram at hvis strategien Norge nå har valgt skal lykkes, må tiltakene opprettholdes i minimum fem måneder eller til det kommer en vaksine.

Fem måneder er lang tid. Det er så lang tid at veldig mye rekker å gå i stykker på den tida. Ikke bare økonomi, men også fremtidstro, tro på at det går an å skape noe selv og tro på at alt skal ordne seg. I går la regjeringen fram en krisepakke for næringslivet. Det er bra. Fingrene krysses for at denne hjelper, og at den når de som virkelig trenger det. Jeg er dessverre ikke overbevist om at dette er nok.

Som amatør og observatør til det som skjer spør jeg meg om vi nå følger den eneste gangbare veg. Er det mulig å tenke seg et alternativ der samfunnet åpnes i større grad, men at risikogruppene får ekstra beskyttelse? Eller et alternativ hvor smittede følges tettere opp, med tanke på hvor de har vært og hvem de har vært sammen med? Som sagt, jeg er ingen ekspert, men jeg tror ikke at man trenger å være en ekspert for å skjønne at Norge ikke uten videre kan sammenlignes verken med Italia eller Kina.

Undervegs, på den vaklende vegen hvor vi nå går, for å finne vår løsning på denne krisa, håper jeg at vi kommer fram til at et menneskeliv består av mer enn fravær av sykdom. Jeg håper vi klarer å ha minst to tanker i hodet samtidig. En kopp som er knust blir som kjent aldri den samme igjen, selv om man limer sammen bitene etterpå. Kan vi unngå å knuse den koppen?