Bildet av den lille flyktninggutten som ble skylt i land på en strand i Tyrkia vekket oss. «Alle» ville hjelpe. Virkeligheten som møter oss i dag, det faktum at flere hundre nye flyktninger kommer hit hver eneste dag, gjør at vi MÅ hjelpe – enten vi vil eller ikke. Og det vil koste.

Er det Agnes, den 14 år gamle jenta i Zambia som står i fare for å bli giftet bort, som skal betale regningen? Skal vi sende regningen til 16 år gamle Jane i Zimbabwe som går glipp av skolegang fordi hun ble voldtatt og gravid i ung alder? Eller skal 8 år gamle Joly fra Malawi ta regningen? Han er døvstum, men får likevel muligheten til spesialtilpasset skolegang – finansiert over det norske bistandsbudsjettet …Denne uka sto mer enn 160 frivillige organisasjoner samla utenfor Stortinget og ropte et rungende – NEI!

Og la det være helt klart, det norske sivilsamfunnet ropte ikke «nei» fordi vi er bekymret for egne jobber. Vi ropte heller ikke «nei», fordi vi ikke vil være med å betale regningen. Vi ropte «nei» fordi vi nekter å sette mennesker i nød opp mot hverandre. Vi nekter å sette syriske barn på flukt i Europa opp mot funksjonshemmede barn i Malawi.

Lettvinte beslutninger

Vi ropte «nei» til å sende regningen ut av landet til de aller svakeste og mest sårbare der ute. Vi ropte «nei» på vegne av de mange menneskene vi jobber med som ikke er her, men som hardt og brutalt vil merke konsekvensene av lettvinte beslutninger tatt på et kontor i Oslo.

Norske organisasjoner får kuttet 1,3 milliard kroner i langsiktig bistand. Det er hele to tredeler av støtten fra norske myndigheter. Det er krise. For Plan International kan dette helt konkret bety at i Zambia, Malawi, Tanzania og Vietnam må vi avslutte det viktige arbeidet for å forhindre barneekteskap. I Malawi, Nepal, Zambia, Vietnam og Tanzania må arbeidet for at marginaliserte grupper som jenter, funksjonshemmede og etniske minoriteter skal fullføre skole avsluttes. I Zimbabwe vil færre barn få hjelp når de er utsatt for vold, overgrep og misbruk. Og i Liberia vil vi blant annet måtte stoppe arbeidet for å sikre skolebygninger og en trygg skolehverdag for barn.

Rammer hundretusener

Bistands-kuttet vil ha lignende konsekvenser for arbeidet til de fleste andre organisasjonene som møtte opp foran Stortinget i dag. Flerfoldige hundretusener av barn og voksne blir rammet.

Statsminister Erna Solberg sto for bare litt over en måned siden på talerstolen i FN – og på scenen med verdensstjernene i Central Park som en «global champion» – og snakket varmt om de nye globale bærekraftsmålene og den viktige rollen sivilsamfunnet vil spille for å nå målene. Er det den samme Erna Solberg som nå vil kutte støtten til sivilsamfunnet med to tredeler? Det har vi vanskelig for å forstå.Noe av det viktigste for og lykkes med bærekraftig utvikling er forankring i aktive lokale organisasjoner som holder sine myndigheter ansvarlige. Dette skjer gjennom samarbeid mellom organisasjoner i Norge og partnere i mottakerland. Det er organisasjoner som kjemper for barns rettigheter og påvirker sine myndigheter til å sette fokus på barn, oppvekst, helse og utdanning.

Sivilsamfunnsorganisasjoner på grasrota bidrar med uvurderlig kunnskap om lokale forhold, og er en forutsetning for god bistand. De sørger for at vi kan nå ut til de mest utsatte og utilgjengelige områdene i de landene vi arbeider. Og de bidrar til å styrke de demokratiske institusjonene som er grunnleggende for stabile og utviklende stater. Endring i lovverk, styrking av kompetanse på barns beskyttelse og barns rettigheter blant lærere, sosialarbeidere, politi og rettsvesen har ringvirkninger som ikke kan måles i antall direkte involverte i prosjektene.

Forebygge katastrofer

Verdensbanken uttalte for noen år siden av for hver krone brukt på å forebygge katastrofer sparer man sju kroner i nødhjelp.

Og utenriksminister Børge Brende har ved flere anledninger snakket varmt om hvor viktig det er med å bygge robuste og stabile samfunn, der demokratibygging, et aktivt sivilsamfunn og rettferdig fordeling fungerer som forebyggende medisin mot konflikt og uro. Han tilhører den samme regjeringen som vil kutte i støtten til langsiktige tiltak som nettopp skal forebygge slike kriser vi nå er oppe i. Resultatet av bistandskuttet vil bli at positive endringer stopper opp eller reverseres. Allerede sårbare land og områder vil oppleve større nød og folkelig misnøye – i ytterste konsekvens kan misnøyen føre til krig og konflikt. Enda flere mennesker blir drevet på flukt, og våre utfordringer her hjemme blir større.

Ekte dugnadsånd

JA – vi må vise hjerterom og hjelpe de flyktningene som kommer hit. Men løsningen er ikke å ta fra den lille prosenten av statsbudsjettet som går til bistand. Jeg er helt sikker på at regjeringen kan finne pengene i den delen av pengesekken som utgjør 99 prosent av statsbudsjettet.

Det vil være å vise en ekte norsk dugnadsånd. Det vil også være i tråd med «folk flest», som i en ny landsomfattende spørreundersøkelse sier klart og tydelig ifra at de ikke syns vi skal la verdens fattigste ta flyktningregningen. Vi kan ikke la de som har minst, sitte igjen med den største regningen. Vi kan ikke la Agnes, Jane og Joly betale. På kort sikt er det hjerterått og usolidarisk. På lang sikt er det uklokt.