Brexit – dårskap eller britisk demokratisk tradisjon?

Dårskap: Tidligere statsminister David Camerons nederlag i folkeavstemningen om fortsatt britisk EU-medlemskap skyldes etter kronikkforfatterens mening først og fremst dårskapen til lederne i Brussel, godt hjulpet av inkompetente politikere i land om Hellas og Spania. Illustrasjonsfoto 

Eliten i Brussel har i liten grad tatt innover seg europeernes reelle behov og forventninger

Kronikk

Den engelske statsmannen Joseph Chamberlain skal ha sagt: «Vi lever i de mest interessante tider. Selv kan jeg ikke erindre en tid hvor vår historie var så rik, hvor hver dag ga oss nye interessante ting, og også nye ting å bekymre seg over.»

Selv William Shakespeare kunne knapt ha diktet et drama som Brexit. Det er liten tvil at britene, kollektivt og individuelt, kan stå for storhet og dårskap av monumental skala. Som anglofil filolog og gammel utenrikskorrespondent for det globale nyhetsbyrået Agence France-Presse (AFP) ser jeg at Brexit følger et etablert britisk mønster.

Det er dog ikke bare EU som trenger reform. Storbritannias arkaiske politiske system burde også få en overhaling. Storbritannia har forblitt et to-parti samfunn hvor de Konservative representerer middelklassen og sosialdemokratiske Labor, arbeiderklassen. De Liberale står riktignok sterkt blant akademikerne og UK Independence Party (UKIP) hos EU-motstanderne, men blir marginalisert av valgsystemet.

Da Tony Blair overtok Labor i 1994 dreide han mot høyre for å nå sentrumsvelgere, på bekostning av partiets venstrefløy. I topartisystemet har disse velgerne ingen andre alternativer, og Blair kalkulerte med at de ville fortsette å støtte Labor.

Følgelig har velgerne på den ytterste venstresiden fått mindre politiske representasjon og innflytelse. I Norge ville disse stemt Rødt eller SV og sikret seg utjevningsmandater, noe som ikke eksisterer i Storbritannias «vinneren-tar-alt» valgsystem. Det forsterker den politiske frustrasjonen og underrepresentasjonen, som også gjelder EU-motstanderne UK Independence Party (UKIP).

UKIP fikk ved valget i fjor bare ett av totalt 650 parlamentsmedlemmer, til tross for at 12.6 prosent (3.8 mill.) av velgere stemte på det. De Konservative fikk flertall med 331 med kun 36,9 prosent av stemmene. Til tross for forskjellige forsøk på å reformere valgsystemet, strandet det i et referendum i 2011 hvor 2/3 stemte for å beholde det, men totalt stemte bare 42 prosent av velgerne.

Man ser også et generasjonsskille i Brexit, hvor de yngre identifiserer seg med Europa mens de eldre, som vokste opp med mytene om Det britiske imperiet, stemte mot EU. Slik hybris (gresk for hovmod) ser man ofte i de gamle imperiene, ikke minst i Russland og Kina. Det tar ofte form som et storhetsvanvidd og overdreven stolthet og nasjonalisme. En fertil åker å kultivere for populistiske politikere og partier, som Nigel Farages UKIP.

Disse faktorene bidro noe til Brexit, men hovedsakelig var det en protest mot EU. Med Brexit var det først og fremst embetsmennene og politikerne i Brussel som fikk passet påskrevet. Selv om EU og NATO har sikret fred i Europa siden krigen, har eliten i Brussel i liten grad tatt innover seg europeernes reelle behov og forventninger.

Man har heller ønsket å integrere de europeiske landene enda mer, bygge en føderal union som USA, enn å løse høy arbeidsløshet, manglende jobb- og karrieremuligheter, sosial misnøye, dårlig nasjonal budsjettdisiplin og en eksporthemmende høy eurokurs. En konsekvens av EUs demokratiske underskudd, som britene har påpekt gang på gang.

For det europeiske prosjektet har feilet i å sørge for bred økonomisk vekst og velstand blant alle medlemslandene. Dette skyldes inkompetente nasjonale politikere, men også Brussel, hvor man i stedet for å ta tak i dette heller åpnet for fri migrasjon i EU. De som er misfornøyd med hjemlandene sine kan dermed fritt flytte til et annet EU-land. Og hvem gjør det? Jo, de ressurssterke med gode fagarbeider- eller høyskoleutdannelser, som de svakeste EU-landene trenger for å utvikle seg.

Britene derimot har gjennom god Høyre-politikk og aktiv manipulasjon av egen valuta sørget for jevn og god økonomisk vekst. Den gjennomsnittlige arbeidsløsheten i EU har vært rundt 10 prosent siden 2010.

I Storbritannia er den nå fem prosent, i Eurolandene 10.1 prosent og for hele EU 8.6.

I dag lærer alle europeerne engelsk på skolen. London er en internasjonal storby med flere jobbmuligheter og bedre lønninger enn ellers i EU. Kort sagt, britene er ofre for egen suksess.

Storbritannia har nå 64 millioner innbyggere. Befolkningsveksten i 2014 var på 0,56 prosent, mens EU-gjennomsnittet var 0,22 prosent. I Tyskland og Øst-Europa var den negativ. De 50 siste årene har Storbritannias befolkning økt med 10 million (18,7 prosent). Halvparten har tilkommet siden årtusenskiftet, mesteparten fra EU.

Forhandlingene mellom EU og Storbritannia i forkant av Brexit sørget ikke for en løsning på disse utfordringene som britene kunne leve med, så som et system for å håndtere immigrasjonen. En pragmatisk løsning ble ofret for EUs dogme og arroganse.

Brexit skyldes derfor i mine øyne hovedsakelig dårskapen til lederne i Brussel, godt hjulpet av inkompetente politikere i fallerte EU-land som Hellas og Spania, hvor arbeidsløsheten er over 20 prosent. I en tid med lave oljepriser og fred i Europa har de greid det politiske kunststykket å sørge for økonomisk stagnasjon og arbeidsløshet, ikke jobber og økt vekst som i Storbritannia. Satt på spissen kan en nesten si det slik at EU nå snart er mer et problem for Europa enn en løsning på kontinentets mange problemer.

I mitt syn følger derfor Brexit en tradisjon hvor britene usentimentalt og fryktløst kaster det etablerte regimet hvis det ikke leverer, noe selveste Winston Churchill fikk erfare ved toppen av sin karriere. Han vant som kjent krigen, men tapte det etterfølgende valget fordi han ikke fanget opp strømmingene i folket. Velgerne ønsket jobb og bedre velferd, ikke det gamle elitistiske klassesamfunnet Churchill sto for.

Det er en lekse fra historien som lederne i både Brussel og London har god nytte av å huske, for begge bør gjennomføre sårt trengte strukturelle og demokratiske reformer.