Ingen ante den gang at dette bare var starten på en industriell innovasjon, som skulle vare i mer enn 50 år. Transistoren la først grunnlaget for en ny generasjon kommunikasjonsteknologi. Uten transistoren, ingen romfartsteknologi, ingen digitale datamaskiner og ingen reiseradioer. Vi hadde fortsatt lyttet til sveivegrammofonen. Elvis hadde ikke kommet lenger enn til bygdedanser i Tennessee. Men med transistoren forsvant umerkelig også radioreparatørene og norsk radio- og TV-industri.
I 1960-årene lærte en seg å lage transistorer via en trykkeprosess på en liten silisium-chip. Gordon Moore skrev en artikkel som viste at antall transistorer på en chip blir fordoblet i løpet av ca to år. Denne sammenhengen ble kalt Moore's Lov. De fleste mente den gang at loven snart ville nå en grense. Det merkelige er, at dette mener de fleste fortsatt.
Mikroprosessoren
I 1970 kunne en sette sammen ca 1000 transistorer på en chip. Det var tilstrekkelig til en liten datamaskin som skulle styre et kassaapparat. Dette ble ikke noe av, så den elektroniske komponenten ble markedsført som mikroprosessor. Ingeniører fant snart ut at mikroprosessoren kunne benyttes som en elektronisk programmerbar komponent. Før måtte de tilpasse elektronikk til hver oppgave. Nå kunne en standard programmerbar komponent tilpasses alle oppgaver. Slik ble ingeniørene programmerere og matematikere. Mikroprosessoren ble nå en generisk komponent som søkte nye oppgaver.
Mikroprosessoren ble satt inn i mekanisk utstyr der den overtok alle styringsfunksjoner. I løpet av få år tok mikroprosessoren kontroll over all moderne industriell produksjon. Den la grunnlaget for fleksibel produksjon i industrien, og vi fikk en omstilling fra masseproduksjon til kundetilpasset produksjon. Umerkelig overtok den styring over all komplisert instrumentering, fra symaskiner til romferger. Den kom inn i avansert maritim instrumentering, og ble en viktig del av den maritime klyngen på Nordvestlandet. De som tok belastningen i denne omstillingsperioden var i hovedsak industrien. Etter mikroprosessoren, ble all moderne industriell produksjon automatisert. Dette krevde en ny type kunnskaper og vi fikk en ny type industrielle fagarbeidere.
Den personlige computer
I 1980 hadde en ca 100 tusen transistorer på en chip. Datamaskiner, store som kjøleskap, var nå redusert til en liten chip. Et par studenter i USA skjønte at programvare fra store datamaskiner nå kan overføres til mikroprosessorer, og PC-en var skapt. Denne gang var det de administrative tjenestene som måtte tåle omstillingsperioden. Alle fikk sin PC, og alle fikk tilgang til samme data. Ingeniørene forlot tegnebrettet og produserte digitale tegninger som så dannet grunnlag for automatisert produksjon.
Etter PC-en var få yrker uberørt. Planlegging ble mer tallbasert, noe som satte større krav til kunnskaper og formell utdanning. Med PC-en forsvant en administrativ kultur basert på spesialisering og vi fikk en flatere kunnskapsbasert organisasjon.
Internett
I 1990 kunne en lage ca 1 million transistorer på en chip, og en ny generasjon mikroprosessorer søkte nye oppgaver. De nye oppgavene var rask kommunikasjon mellom tusenvis av PC-er. Ved FFI på Kjeller var det installert et militært datanett til sensorer som registrerte atomprøver. Nettet ble frigitt av Al Gore og vi fikk Internett. I løpet av noen få år ble alle PC-er i verden knyttet sammen via Internett. Resultatet ble et globalt marked for utveksling av informasjon mellom millioner av datamaskiner.
Det var som å åpne et nytt vindu mot hele verden, der vi fikk direkte tilgang til all verdens informasjon. Alle ble nå produsenter og konsumenter av informasjon, media, musikk, osv i et globalt marked. Denne gangen var det spesielt service-næringene som ble berørt. Nettet begynte å omforme reisebyråer, banker, aviser, media, musikk, posttjenester, butikker og mye mer.
Visualisering
I 2000 kunne en lage mikroprosessorer med ca 10 millioner transistorer på én chip. Mikroprosessoren var nå så kraftig at den kunne benyttes til visualisering av store mengder med data. Film kunne nå framstilles, lagres og distribueres på en PC. Kommuner og konsulenter begynte å bruke digitale kart, ingeniører kunne begynne å lage 3D-modeller av skip, biler osv.
Vi fikk 3D-spill og spillmotorer som dannet grunnlag for en ny generasjon simulatorer. Denne nye teknologien begynte nå å endre all samfunnsplanlegging og ingeniørarbeid. Tilgang til store 3D-kart og 3D-tegninger førte gradvis til en overgang fra spesial-arbeide, til system-arbeide.
Smarte mobiltelefoner
I 2010 kunne en lage mikroprosessorer som hadde mer enn 1000 million transistor på én chip. En ufattelig mengde elektronikk, som søkte et nytt marked. Løsningen var å samle telefon, internett, PC og media-tjenester på én chip. Resultatet ble en smart mobiltelefon. Med en personlig smart mobiltelefon i lomma, fikk vi plutselig en personlig tjener. En personlig tjener for multimedia, banktjenester, reisetjenester og helsetjenester osv. Det er ennå uklart hva som er den fulle rekkevidden av mobiltelefonen. Det vi ser er at servicenæringer som media, musikk, bank, handel, transport, butikker, helse er i ferd med å gjennomgå store endringer. Samtidig blir mobiltelefonen en plattform for en neste generasjon informasjonsteknologi.
Big Service - Moore's lov gjelder fortsatt
Moore's lov gjelder fortsatt.
Samtidig sier Moore's 2. Lov at utviklingskostnadene øker eksponentielt med antall transistorer.
Svimlende utviklingskostnader søker fortsatt inntekter fra et nytt svimlende stort marked. Mobiltelefonen har vært vår personlige tjener. Umerkelig blir den også en tjener for nettet, som har tilgang til tusenvis av mobiltelefoner. Nettet vet nå alt om oss, det lager profiler av oss alle, og det begynner å levere oss Big Service. Big Service for kundetilpasset reklame, media, handel, reiseruter, bank, helse, energi, utdanning, sikkerhet osv.
Umerkelig blir Big Service en utfordring for våre offentlige tjenester. Umerkelig mister vi kontroll over vår egen private informasjon. «In Google, we trust», ennå. Det er ikke sikkert at denne tilliten til nettet vil fortsette. Det er avhengig av om vi finner akseptable regler for nettbasert Big Service, basert på våre personlige data. Slike regler mangler vi i dag.
