«Jeg var en av de flinkeste elevene på skolen. Jeg elsket matte, norsk og geografi. Jeg elsket å lære noe nytt hver dag. Men da jeg var 13 år gammel, bestemte moren min at jeg skulle slutte på skolen for å hjelpe til i huset og passe mine yngre søsken.»
Dette er historien til 80-år gamle Anne-Lise, som vokste opp i en liten kommune i Nord-Norge. Hun får fremdeles tårer i øyekroken når hun forteller hvordan hennes drømmer ble knust da hun egentlig skulle begynne i 8.klasse.
Les flere kronikker på smp.no!
Vanlig historie
Rektor hadde tro på henne og prøvde å overtale foreldrene til å la jenta fortsette på skolen, men moren lot seg ikke rikke. Hun insisterte på at datteren skulle være hjemme og bidra med husarbeid og barnepass. Familien hadde ti barn – seks jenter og fire gutter. Kun guttene fikk fortsette på ungdomskolen og videre utdanning.
En ganske vanlig historie fra Norge for 60-70 år siden. Noen jenter aksepterte stilltiende at de ikke fikk samme muligheter som guttene. Andre protesterte. Takk og lov. For mye har skjedd siden den gang – takket være de som ikke har vært tause.
I Norge har vi innført en 10-årig obligatorisk grunnskole for barn i alderen 6–16 år. Og vi har kommet langt i kampen for jenters rettigheter. Jeg tror ingen mor i Norge i dag ville forhindret sin tenåringsdatter i å gå på skole. Men vi må ikke glemme de 62 millioner jentene i verden som mangler fra skolebenken. Vi må ikke glemme de 34 millioner tenåringsjentene som av ulike grunner har måttet slutte på skolen.
En av fem jenter i verden går ikke på skole. Disse tallene hører ikke hjemme i 2016.
Rettigheter
I 1989 fikk barn sine egne rettigheter nedfelt i FNs barnekonvensjon, der det blant annet står at alle barn – både gutter og jenter – har rett til å gå på skole.
Paragraf 28 – Staten skal gjøre grunnskoleutdanningen gratis og obligatorisk – og videregående utdanning tilgjengelig for alle barn. Det er statens ansvar å iverksette tiltak for å redusere tallet på de som ikke fullfører skolegangen.Paragraf 2 - Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten uten hensyn til rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.
194 land i verden har ratifisert Barnekonvensjonen. Dessverre er det altfor mange land som likevel ikke oppfyller disse rettighetene. Umiddelbart vil du kanskje tenke på land som Pakistan, Afghanistan og Nigeria – der Taliban, Boko Haram og andre muslimske ekstremister har gått til direkte angrep mot jenter i skolen. Det er selvfølgelig verste sort brudd på jenters rettigheter.
Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!
Jenter
Men vi ser også at jenter mangler fra skolebenken i en rekke andre land og blant folk som tilhører alle religioner og etniske grupper. I fjor gjorde Plan International en undersøkelse blant jenter i Nicaragua, Ecudaor, Zimbabwe og Pakistan. Svarene vi fikk var nedslående:
- Tre av fem jenter føler seg ikke trygge på skoleveien.
- Halvparten av jentene føler frykt for å gå på skolens toaletter eller latriner.
- Bare en av tre jenter sier at deres bekymringer og meninger blir hørt eller spiller en rolle i samfunnet.
- Bare 37 prosent av jentene i undersøkelsen mener at de har de samme muligheter som gutter.
Mange jenter slutter på skolen, fordi de frykter eller har vært utsatt for seksualisert vold på skolen eller skoleveien. Mange slutter når de kommer i puberteten, fordi skolen ikke har ordentlige toaletter for jenter. I et land som Nicaragua slutter jenter på skolen, fordi de blir gravide altfor unge. I land som Malawi, Bangladesh og Nepal slutter jenter på skolen, fordi de giftes bort.
Mange snakker om at fattigdom er årsaken til at jenter ikke går på skolen. Men dette handler om mer enn fattigdom. Det handler om holdninger. Det handler om at jenter blir sett på som mindre verdt.
Hold deg oppdatert på samfunnsdebatten på Nordvestlandet. Følg smp-debatt på Facebook!
Skolepenger
Familien har kanskje ikke råd til skolepenger og skoleutstyr, eller de trenger jentenes arbeidskraft hjemme i huset, slik som moren til Anne-Lise for 67 år siden. Men hvis familien ikke har økonomi til å sende alle barna på skolen, er det gjerne jentene som må slutte først. Det er blodig urettferdig. Og det er uklokt.
Å sørge for utdanning til jenter er nemlig den viktigste investeringen vi gjør for å bekjempe fattigdom.
Når ei jente nektes utdanning, går samfunnet glipp av verdifulle ressurser. På den annen side, ei jente som får gå på skole, får høyere inntekt, gifter seg og får barn senere og har større sjans for å overleve graviditet og fødsel. Med kunnskap og ferdigheter har jenter større mulighet til å bryte ut av fattigdomsspiralen, bestemme over sine egne liv og til å gi sine barn en bedre fremtid.
Vi må jobbe målbevisst med holdninger til jenter på alle nivåer – både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Vi må legge press på ulike lands myndigheter og sørge for lovverk som beskytter jenter og sikrer deres rettigheter. Vi må jobbe med lokale ledere, religiøse ledere, lokale organisasjoner, lærere og foreldre. Og, ikke minst, vi må starte med de unge guttene for å påvirke deres holdninger og syn på jenter.
Historien om Anne-Lise fikk heldigvis en bedre slutt enn fryktet. I hemmelighet leste hun i skolebøkene, og gjorde leksene, til sine yngre brødre. Og da hun ble myndig reiste hun til Oslo og jobbet i butikk, mens hun gikk på skole om kveldene.
Hun fikk seg etter hvert en spennende jobb, og hun fikk mann og barn – en gutt og ei jente – med helt like fremtidsmuligheter. Det kan ikke sies for ofte: Den beste investeringen vi kan gjøre er å satse på jenters utdanning. Punktum. Godt nytt skoleår!
Kjell Erik ØieGen.sekr i Plan int Norge