«Mindre rom for fortrolighet?»

Ungdatas ferskeste undersøkelse viser at stadig færre tenåringsjenter har en fortrolig venn som de kan dele de innerste tankene sine med.

ENSOMHET «En fortrolig venn er ingen garanti for god psykisk helse, men ungdommer med fortrolige venner er bedre rustet til livets strabasiøse ferd», skriver Magne Kjell Bjørge, daglig leder i Kirkens SOS i Møre og Romsdal i denne kronikken. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX 

– Å innrømme at man ikke fikser livet her og nå oppleves som et enormt nederlag for de fleste

Kronikk

Dette kjenner vi igjen fra mange av våre samtaler i Kirkens SOS.

Det er ikke uvanlig at en frivillig i Kirkens SOS er den første som får høre om tankene og bekymringene til den som tar kontakt.

Samtalene handler ofte om redselen for å ikke bli godtatt slik man er og et inderlig ønske om å bli sett og hørt.

Mangler nære fortrolige

I august i år publiserte Ungdata sin årlige rapport som kartlegger hvordan ungdommer i Norge i alderen 13–19 år har det. Nærmere 190.000 personer deltok i undersøkelsen.

Rapporten må være en fryd å lese for alle foreldre. Den «skikkeligheten» som har preget ungdomsgenerasjonene siden årtusenskiftet fortsetter.

Elevene har høgere ambisjoner og bruker mer tid på lekser, de er mer hjemmekjære og færre bruker tobakk og alkohol.

Likevel er det noe som uroer. Rapporten avdekker at en av ti ungdommer ikke har en fortrolig venn, og litt over 20 prosent er usikre på om de har det. Det pekes spesielt på en økende tendens til at jentene har færre fortrolige venner. Tallene for guttene er stabile.

Hvorfor er det viktig med fortrolige venner? Det er mange forhold som spiller inn. En fortrolig venn er ingen garanti for god psykisk helse, men ungdommer med fortrolige venner er bedre rustet til livets strabasiøse ferd.

Ungdata skriver blant annet at samspillet med jevnaldrende har betydning for selvbildet og sosial kompetanse over tid.

Dessuten er ungdomstiden en periode der mange knytter vennskap som vil være viktige gjennom hele livet.

Vil heller dø

«Det er ikke mange steder du kan komme usensurert og bli tatt imot», forteller en av Kirkens SOS sine innskrivere.

Vi er glade for at stadig flere unge jenter og gutter, som trenger en fortrolig å prate med, tar kontakt med Kirkens SOS.

De fleste skriver til oss via chat. De er anonyme og slipper å bruke stemmen for å fortelle om hvordan de har det. Selv om det ofte finnes både venner, familie og terapeuter i innskriver og innringers hverdag, er usikkerheten stor når vi sammen forsøker å sette ord på det innerste og mest sårbare. Det kommer ofte fram at man unngår å prate om nettopp det med dem rundt seg. Det er for vanskelig, for risikabelt...Mange ungdommer kjenner på et enormt press og makter ikke å innfri det de oppfatter som omgivelsenes forventninger. De er livredde for å skuffe. Det er ikke lenge siden jeg var i kontakt med en ung innskriver som insisterte på at han heller ville dø enn at noen skulle få vite hvordan han egentlig hadde det.

Å innrømme at man ikke fikser livet her og nå oppleves som et enormt nederlag for de fleste.

Prestasjonsjag

Det er mange tanker og hypoteser om hvorfor vi ser denne tendensen blant en del ungdommer. Stjeler skole, jobb og fritidsaktiviteter så mye tid at den fortrolige samtalen ikke får plass i livene våre?

Stopper vi sjeldnere opp, ser og lytter til menneskene rundt oss? Er prestasjonspresset så stort at stadig flere rett og slett ikke våger å vise sin sårbarhet og åpne opp for å dele de innerste tankene?

Kirkens SOS kjenner ikke svaret, men hver eneste dag er vi i kontakt med unge mennesker som forteller sine historier.

Hver eneste historie er ulik, men det er noe grunnleggende menneskelig som går igjen: Redselen for å ikke bli godtatt slik man er og et inderlig ønske om å bli sett og hørt.

Trå varsomt

Det er en ting de frivillige i Kirkens SOS lærer til gagns, at det er fort gjort å gjøre seg opp en mening om andre mennesker.

Til tross for at vi vet forsvinnende lite om personer vi møter på skole, jobb eller i andre sammenhenger kategoriserer vi dem raskt, vi setter dem i bås.

Muslimer er sånn og kristne slik. Rike mennesker er sånn og fattige slik. Listen er lang og vegen er kort til kritiske og fordømmende kommentarer og holdninger. Vi har blant annet sett en del ekstreme varianter av dette i sosiale medier de siste årene.

Kanskje er det ikke så rart at en del unge mennesker kvier seg for å åpne sitt innerste for andre?Sannheten er at virkeligheten er mye mer kompleks. Livet har gitt oss svært ulike erfaringer og forutsetninger og hver og en av oss bærer på en unik historie.

Verden er ikke sort og hvit, men har mange vakre og uklare nyanser. Verken ditt eller mitt liv kan stenges inne i en bås.

En enkelt person kan ikke ta ansvar for å fikse andre menneskers liv eller bære all deres smerte. Men hvis du og jeg gir litt mer tid, lytter med et åpent sinn og viser genuin interesse kan kanskje den vi møter våge å dele av sin sårbarhet og innerste tanker. Kanskje følelsen av å stå utenfor og ikke være god nok kan bli mindre tung å bære og vegen fremover kan få noen streif av håp og lys.

«Døm ikke du den stolte som snublet med forakt. Du vet ikke hva som ble på hans skuldre lagt.»