John Sylte, sogneprest i Rauma.

Vi risikerer å bli fullstendig historieløse. Noen fråtser i denne historieløsheten.

Å være ateist er en ærlig sak – selvfølgelig. Men mange seiler på en bølge som de ikke har skapt selv, men som de gladelig tar æren for. De tror på fullt alvor at det er ateister som har skapt verdiene i samfunnet vårt ved å redde oss fra religion og overtro.

Dette går kun opp ved historieløshet eller bevisst historieforfalskning – noe som også blir gjort. Noen eksempler på mytene man da må tro på; Kirken har alltid kjempet mot vitenskapen, Kirken trodde jorden var flat i middelalderen, middelalderen var en mørk tidsalder hvor ingenting skjedde – annet enn religiøs overtro, Religionen er skyldig i all krig. Dessverre finner vi slike påstander i lærebøker den dag i dag – uten at så mange lærere forteller at det er sludder og vås.

Sannheten er at kirka i stor grad bidro til utviklingen av det vi i dag kaller naturvitenskap. Troen på en Gud som hadde skapt lover og orden i naturen (naturlovene), gjorde det meningsfullt å undersøke disse nærmere.

Troen stimulerte vitenskapelig nysgjerrighet. Vi ser ikke dette bare i middelalderen; Newton skrev mer om Gud enn om bevegelseslover. Han kalte Gud en Ingeniør.

Kirka har heller aldri trodd at jorden var flat, og i middelalderen utviklet den institusjoner som universitetene fra 1100-tallet.

Det ble også gjort mange oppdagelser som man bygde videre på i opplysningstiden. Dette får mange historikere til å bestride en markant opplysningstid – det er heller snakk om en gradvis utvikling.

Vi har også helt grunnleggende myter om religion og krig. I «Encyclopedia of Wars», har Charles Phillips and Alan Axelrod tatt for seg 1763 kriger.

Av disse hadde kun 123 religiøs begrunnelse, altså mindre enn 7 prosent. Om man tar bort de 66 krigene som skyldes islam, så sitter vi igjen med litt over 3 prosent fordelt på andre religioner. Til sammenligning: mens det under korstogene ble drept mellom 1 og 3 millioner mennesker, og under Den spanske inkvisisjonen kanskje 3000 (fordelt på over 300 år), ble nesten 35 millioner soldater og sivile drept under 1. verdenskrig aleine.

I dag forer vi barna våre med usannheter. Noe skyldes nok historieløshet, andre ting kan være frykt for religion. Det siste har nok radikal islamisme mye skyld i. Vi har kommet dit at vi ikke lenger klarer å skille islam fra kristendom, selv om den ene – gjennom 1000 år – har bygget mesteparten av de verdiene vi i dag nyter godt av. Inkludert den å lære av det gode i andre kulturer – som islam.

Med kristendommen kom litteraturen, bøkene og skolene (å lese og skrive ble noe alle skulle lære, på grunn av konfirmantundervisningen), helsevesenet (de sjuke og svake skulle tas vare på), store deler av lovverket vårt, og ikke minst synet på menneskeverdet som ukrenkelig (selv om man i for liten grad fulgte dette i praksis).

I Bibelen er det mange tekster som gir menneskeverdet solid forankring. Blant annet at vi er skapt i Guds bilde, som det står i Bibelens første bok.

Siden opplysningstiden har ulike bevegelser og tankeretninger redusert menneskeverdet. Biologiprofessoren og for mange «sjefsateisten», Richard Dawkins, reduserer mennesket til en maskin som kun er styrt av biologiske prosesser.

I stedet for å være et av flere verktøy, har vitenskapen for mange blitt det eneste som kan si noe sant om menneskelivet. For Dawkins er alle svar fra før Darwin på hvorfor vi er til meningsløse.

Vi har nå forstått at vi kun er til for å spre våre gener. Slike perspektiver har ført til dramatiske utslag, inkludert de som hevder at man bør kunne ta abort etter fødselen. Hvorfor? Fordi man har forsket seg fram til at barnet ennå ikke har utviklet personlighet, og derfor ikke kan kalles en person. Slike ting leder tankene til hva Fjodor Dostojevskij frykter i Brødrene Karamasov: «Når Gud er død er allting tillatt».

Jeg sier ikke at kristne mennesker ikke gjør feil, eller at ateister er umoralske. Tvert imot har mange ateister høy moral, selv om mye er en arv fra en kristen tradisjon. Om vi tror på en objektiv mening er det derimot lettere å kalle en spade en spade, ondskap for ondskap. Fjerner vi Gud og ser alt fra et naturalistisk verdensbilde, er det ingen mening bak universet. Alt har blitt til uten hensikt.

Ting er ikke gode eller onde, de bare er. Derfor kan man ikke si at noe er ondt eller godt, rettferdig eller urettferdig. Hvordan kan man det? Det nytter ikke å klage på at bilen ikke starter – dersom den ikke er laget for å starte.

Kristne tror på en objektiv moral – altså at noe er rett eller galt, uavhengig av hva jeg personlig måtte synes om det. Det var galt av tyskerne å torturere og drepe millioner av jøder under krigen, selv om Hitler og mange andre mente det var rett. Om noe er objektivt rett eller galt, må det finnes en standard eller mal. For oss er det Gud som setter standarden.

Innen ateistiske livssyn er det vanskelig å begrunne en objektiv og allmenngyldig moral, kun en subjektiv. Når det ikke finnes noen standard (Gud), da blir det opp til hver enkelt å sette den selv – som enkeltindivid eller som gruppe. Vi får da en subjektiv moral, og det er nettopp en slik moral som kan få mennesker til å vurdere abort etter fødselen.

Jesus satte barna konsekvent først. Dette bidro blant annet til at vikingene sluttet å sette uønskede barn ut i skogen for å dø – etter at kristendommen kom til landet.

Nå sager vi av den kristne grenen – hva venter oss da? Jeg hører mange si at de tror på menneskerettighetene. Det er vel og bra, men hvordan skal man forstå menneskerettighetene om man tar bort det jødisk-kristne verdigrunnlaget, røttene som ga rettighetene næring? Hvordan kan man da begrunne dem?

23. mars 2016 kalte Aksel Braanen Sterri religionen for en «parasitt på den verste delen av menneskehjernen» i VG.

Det er ikke sikkert vi kommer til samme konklusjon om vi faktisk bruker hjernen.