Svein Værnes, kommunestyrepolitiker fra Kristelig Folkeparti Foto: privat

I en

kronikk i Sunnmørsposten 5. januar

, fra de tre daglige lederne i renovasjonsselskapene VØR, SSR og Årim mener de at biogass løser flere problemer.

Strategiplanene til Årim viser planer om å skille ut ca. 8.000 tonn våtorganisk avfall for å transportere og bruke dette i et nytt biogassanlegg i Ørsta.

De peker på at avfallet er en ressurs som kan skape verdier, noe som også blir gjort i dag.

Det blir vist til at det i løpet av kort tid vil tvinge seg fram innsamling av matavfall på Sunnmøre. Da er jo et naturlig spørsmål: Hvem skal tvinge fram dette?

Forbrenningsanlegg

EU sine krav om 50 % materialgjenvinning innen 2020 sier ikke noe om hvordan gjenvinning skal skje.

Målsettingen med reduksjon av matsvinn vil sannsynligvis påvirke tilgangen på våtorganisk avfall.

I vårt område har vi et effektivt og velfungerende forbrenningsanlegg med produksjon av strøm og varme som det ikke finnes tilsvarende til mellom Bergen og Trondheim.

I Bingsa er det etablert et nytt sorteringsanlegg med utvinning av alle typer metaller.

Minkende fosfortilgang

Det er først og fremst verdens minkende fosfortilgang som er argumentet for å nytte biorest som gjødsel, siden den inneholder fosfor som er nødvendig i vekstprosessen. Men dette kan ifølge sakkyndige også utvinnes fra asken etter forbrenning.

Totalt sett er dette en kombinasjon av høy grad av energigjenvinning og i tillegg materialgjenvinning av restproduktet. Dette er fungerende anlegg som må tas i betraktning.

Benyttes matavfallet til forbrenning eller til biogassproduksjon så er CO2-utslippet det samme. Renseprosessen ved forbrenningsanlegget sikrer også minimale utslipp.

Hele verdikjeden

Tar man hele verdikjeden med transport og produksjonsutslipp ved et biogassanlegg, så er nok ikke biogass like nøytral.

Biogassanlegg er basert på kombinasjon mellom matavfall og husdyrgjødsel for å få tilstrekkelig mengde råstoff, og likeså retur til landbruket av bioresten (avfallsproduktet) som gjødselprodukt.

I Bergen er det lignende produksjon, og der er det for lengst konstatert at det ikke er marked for biorest på Vestlandet. Andre steder som f.eks. ved Greve biogass i Tønsberg, betales gardbrukere for å nytte biorest som gjødsel.

Alternativet er å transportere restproduktet til andre markeder, med de kostnader og miljøpåvirkning det medfører.

Ekstrakostnad

Ved biogassproduksjon får man ut et produkt som består av 60 % biogass og 40 % CO2. CO2 må deretter skilles ut, og er teoretisk et produkt som kan benyttes f.eks. i veksthus, forutsatt markedsbehov.

På dette produksjonstrinn kan gassen benyttes til f.eks. varmeproduksjon til fjernvarme. Ved å gå omveien med å produsere biogass i stedet for direkte forbrenning, så er produksjonsprisen pr. kWh omtrent fordoblet. Argumentene for biogass er begrepet sirkulær økonomi, der kort fortalt matavfallet blir til biogass som kan oppgraderes til drivstoff.

For å kunne benytte biogass til drivstoff, må gassen videre oppgraderes til biometan i en ny prosess. Skal gassen distribueres til pumpeanlegg må den også komprimeres og gjøres flytende. En renovasjonsbil som skal kjøre på biogass vil ha en ekstrakostnad på ca. en kvart million, og har en driftskostnad som er langt høyere enn dieseldrevet bil.

Det eksisterer ikke et marked for biogass i vårt område. Det må opparbeides kundegrupper og distribusjonsnett.

Kostbart

Biogass vil være betydelig mer kostbart i bruk enn alternative drivstoff. Man vil fortsatt ha svevestøv fra trafikken. Mange tror at det ikke slippes ut mikropartikler fra gassforbrenningen i en bilmotor. Det er ikke riktig.

Argumentet mot diesel er utslipp av NOx, noe som også finnes i biogass, men i langt mindre grad. En gassdrevet storbil vil ha en viss gasslekkasje i størrelse 2-6% metangassutslipp. Uforbrent metangass har en klimapåvirkning som er mer enn 20 ganger CO2 utslipp etter forbrenning.

Ifølge en rapport fra TØI vil man i Stavanger nå gå bort fra renovasjonsbiler med biogass på grunn av mange driftsmessige ulemper og dårlig ytelse.

Driftskostnader pr. kWh vil bli betydelig høyere med biogass enn med alternative energikilder.

Avhengig av subsidier

Investeringsbehov for et biogassanlegg er avhengig av størrelse og kapasitet, men eksempel fra andre steder viser investeringer på mellom 400 og 700 millioner. Da ser man bort fra nødvendig infrastruktur med sine uante kostnader.

Det finnes knapt et biogassanlegg i dag som har en bærekraftig økonomi. Produksjonspris er så høy at man er avhengig av at produktene subsidieres eller at andre alternativer avgiftsbelegges slik at man på den måten får en prisutjevning.

Miljømessig er naturligvis biogassanlegg et alternativ der man ikke har andre rimeligere muligheter. Distribusjonsnett for elektrisitet er godt utbygd alle steder, og tilknytning til distribusjonsnettet er tilgjengelig både for produksjon og forbruk, og krever derfor ikke noen utstrakt utbygging.

Benytter man strømproduksjon fra forbrenningsanlegg til elektrifisering av f.eks. all kollektivtransport i urbane strøk, så vil det ha langt større miljøeffekt. Elektriske busser er utslippsfri, stillegående, opererer i tettbygd strøk der utslippsreduksjon har størst helsemessig gevinst.

Ladesløyfer i busstoppesteder med induksjonslading gir vedlikeholdslading hver gang bussen stopper.

Annet alternativ er å benytte strømproduksjonen til hydrogenproduksjon.

Må se til alternativer

Tanken om utskilling av våtorganisk avfall vil for det første pålegge renovasjonsabonnentene plikter og kostnader man i dag ikke har. Innsamlingsfrekvensen vil bli redusert med de ulemper det medfører.

Kostnaden med biogassproduksjon som ikke er økonomisk bærekraftig må også dekkes av noen, og hvor mye av denne kostnaden skal pålegges renovasjonsavgiften?

Som lokalpolitiker er det min simple plikt å medvirke til at kommunale tjenester ikke blir unødvendig kostnadskrevende, og derfor må man se til de alternativer som gir best totalresultat både økonomisk og miljømessig.