Kronikkforfatter: Lars Jørgen Vik er tidlligere førstelektor ved Høgskulen i Volda.

De fleste dagsavisene har problemer. Opplagstallene går ned, inntektene svikter, og de sliter også med lesernes tillit. Denne kronikken drøfter noen dimensjoner som kan være relevante for å få innsikt i disse problemene.

«Tillitsundersøkelsen 2016», som ble gjennomført av TNS Gallup for kommunikasjonsbyrået Trigger, undersøkte hvilke instanser og yrkesgrupper befolkningen har tillit til, og i hvor stor grad.

Denne undersøkelsen viste blant annet at fageksperter som uttaler seg til offentligheten kommer aller best ut. 80 prosent av de spurte svarte at de hadde stor tillit til disse.

Ledere i humanitære og frivillige organisasjoner var den kategorien som kom nest best ut med 54 prosent.

Politikerne kom svært svakt ut på undersøkelsen. Bare 18 prosent hadde tillit til dem. Men nesten nederst på skalaen kom dagspressen. 11 prosent hadde tillit til VG, 8 prosent til Dagbladet og 6 prosent til Nettavisen.

Dagspressens sjefredaktører var også inkludert i undersøkelsen. 13 prosent av intervjupersonene svarte at de hadde høy tillit til næringslivsledere, og bare 6 prosent til sjefredaktørene i Norges sju største medier. Årsaken til dette kan være at sjefredaktørene i disse avisene både har et redaksjonelt og økonomisk ansvar.

I tillegg til å ivareta presseetiske standarder må de også hanskes med utdaterte forretningsmodeller, dårlig økonomi og nedbemanninger.

Dette kan skape uløselige dilemmaer, og presseetikken må av og til gi tapt for de tvingende økonomiske realitetene, og tillitsforholdet til leserne blir skadelidende.

Noe annet som har bidratt til denne svake tilliten er de nye annonseformatene, de nyhetsartiklene er merket med «annonsørinnhold» eller «sponset innhold».

Og denne merkingen er gjort med så små bokstaver at teksten vanligvis ikke blir lagt merke til, og det er også hensikten.

Formålet med denne formen for reklame er sjølsagt å gi reklameinnholdet en mer overbevisende kraft ved å gi det skinn av å være journalistikk. Er det nødvendig å minne om at dette svekker tilliten til seriøs journalistikk?

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

Journalister er, som folk flest, ærlige, og de (fleste) har som ideal å formidle kunnskap og informasjon på en saklig måte, og de bestreber seg også (som regel) på å holde sine egne (parti) politiske preferanser i bakgrunnen.

Likevel slår av og til deres politiske sympatier gjennom og farger deres tekster, og dagspressens politiske profil er således et avtrykk av journaliststandens syn på politikk og samfunnsspørsmål.

«Medieundersøkelsen 2016» viste at Rødt har seks ganger så høy oppslutning blant journalister som blant folk flest. Dersom de partipolitiske sympatiene blant velgerne hadde fordelt seg på samme måte som blant journalistene, ville Rødt hatt 12 representanter på Stortinget og Fremskrittspartiet ingen.

Avisene er til en viss grad avhengige av å ha lesere og å tjene penger, for den sjenerøse pressestøtten dekker ikke helt ut deres utgifter.

For å vekke lesernes interesse og inspirere til lesing trenger en visse incitamenter eller triks. I en slik sammenheng blir overskriftene viktige.

De skal trekke til seg lesernes blikk og stimulere til videre lesing, og en overskrift skal ikke være for lang. Derfor brukes helst enkle og sterke ord.

De skriver for eksempel «slakte» når vi vanlige lesere sier «kritisere» eller «er uenig med». Et søk på «slakte» i Sunnmørspostens elektroniske arkiv kan fortelle oss at Nortura igjen skal slakte høner, at Kjetil Rekdal har slaktet både en dommer og opptil flere spillere, og at en oppdretter i Ytre Namdal må slakte 750.000 laks.

Et annet yndlingsord blant journalister er «rase», og med det mener de ikke «folkerase» eller «snøras» eller lignende, men det er et verb som trolig betyr å være rasende.

Dette ordet bruker journalister i «hytt og pine» når de aner at noen er litt misfornøyd med ett eller annet, eller er uenig med noen. For et oppslag av typen «Kjetil Rekdal er kanskje litt uenig med dommeren» selger ikke. En overskrift i Sunnmørsposten den 10. februar i år lyder slik «Trump raser etter å ha tapt i ankedomstol». Nede i teksten blir det nevnt at Trump vil anke avgjørelsen, og han skriver: «Vi sees i retten, rikets sikkerhet står på spill..» Raseri?

Et annet eksempel, Sunnmørsposten, 5. april i år: «Idrettsleder raser mot OL-utredning i Lillehammer». Men hva dreide det seg om? Lillehammer kommune har utredet muligheten for et OL i regionen i 2026 eller 2030.

Leder i Troms Idrettskrets, Knut Bjørklund ble intervjuet om dette og sa: «Jeg hørte det for ti sekunder siden. Jeg har ikke rukket å tenke så mye på det. Det forteller bare at det er en del folk sørpå som mangler sosiale antenner, rett og slett.» Dette kaller altså Sunnmørsposten «å rase».

To andre ord som journalister, spesielt sportsjournalister, liker er «knuse» og «gruse», og med det mener de visst «vinne over» eller «seire». Hvorfor bruker de ikke disse godt innarbeidede ordene som alle har et forhold til og forstår?

Språket i dagspressen kan være av varierende kvalitet. Dramatiske hendelser med kort avstand til deadline kan av og til gi tidspress med knapp tid til skriving og korrekturlesing, og i slike tilfeller kan dårlig språk unnskyldes.

Men ofte har journalisten god tid på seg, og da må en kunne forvente en noenlunde feilfri tekst.

Et eksempel på det motsatte står i Sunnmørsposten 20. juni, på side 14. «Audi RS6 Performance: Det finnes ingen familiebiler på det norske markedet som drøyere enn denne bilen.» Og lenger nede i samme artikkel: «Det er egentlig stor humor fra mennene i hvite frakker i Audi Sportavdelingen.»

Dersom pressen skal gjenreise tilliten i befolkningen (som den kanskje aldri har hatt) vil noen tiltak være dyre og omfattende, men noen trenger ikke å koste så mye. En kan kanskje begynne med å sette de mest lesekyndige journalistene til kvalitetssikring og korrekturarbeid?

Lars Jørgen VikTidl. førstelektor, Høgskulen i Volda

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.