«Olav Hjertenes har vært ansatt hos meg i tre år, og slutter nå etter eget ønske. Hjertenes er i særklasse den dyktigste og mest arbeidsvillige mann jeg til dags dato har ansatt. Det siste år har han på egen hånd stått for mitt atelier i Moss….. Han er også en overmåte dyktig retusjør og laborant…»

Dette skriver høyremann, senere stortingspresident og fotografmester Jo Benkow i attesten til den unge, 23 år gamle lovende sunnmørsfotografen når han slutter i 1956. Og dette til tross for at Hjertenes i perioder «forfalsket» læremesteren sin underskrift!

– Det var egentlig ikke så rart. Det var hektisk i studio, stor produksjon og mange skulle ha fotograf Benkow sine utsøkte signerte portretter og familiebilder som julegave.

Den unge begavede sunnmøringen var dyktig i tegnekunsten og kunne nok gjort det godt om han hadde spesialisert seg på dokumentfalsk…

Det gjorde han heldigvis ikke. I stedet ble han en dyktig fotograf, en av dem som på sett og vis beredet grunnen for mesteren Per Eide (f. 1954).

Kanskje har Hjertenes sine gamle bilder vært til inspirasjon for fotograf Ceceilie Hatløy (f.1976) også.

Hun driver «Lykkeliten studio» i Ulsteinvik, og er for øvrig temmelig lykkkelig selv i svangeskapspermisjon nå. Tid til litt annet blir det likevel, for nå er det hun som for alvor seiler opp som fotografen med stor F i Ulsteinvik.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!

I årets laugskonkurranse stakk hun av med de aller gjeveste prisene. «Daguerreprisen» for beste sammenlagt og «Laugskruset» for beste bilde, pluss ekstraordinær gavesjekk på kr 5.000 fra Lundeby AS. Alt ble offentliggjort på Fjellstua i helga etter åpning av jubileumsutstillinga i trappene.

– «Du den første som får se den», sier den beskjedne 84 åringen Olav Hjertenes. Han leser selv, «det var en god attest. Jeg var nok en god retusjør og fikk den beste attesten!».

Vi sitter i stua hans og mimrer. I dag er han eldste gjenlevende fotograf i fylket som har vært medlem i lauget. Historiene er mange og bildene han har tatt av folk og fe i Ulstein er tusenvis flere.

Olav var bare 15 år da han fikk lærekontrakt hos den svært så respekterte Lystad, som også het Olav. I tre år var han fotograflærling der, selv om læretiden var 4.

Det 4. året måtte lærlingene i Ørsta gå andre steder. For Olav ble det hos Benkow på Stabekk.

I løpet av året ble det to måneder studiopphold i Danmark, noe som svært mange norske fotograflæringer måtte gjennom eller var framsynte nok til å koste på seg. Båndene til Danmark har vært gode og viktige i alle år for norske fotografer.

Deretter ble det tre år hos Benkow. Svennebrevet ble også avlagt der. Benkow ønsket Olav skulle fortsette, men hjemlengselen ble for stor. Han fikk tilbud om å overta arkivet etter fotograf Giske i Ålesund, men ble i Ulstein og startet samarbeid med fotograf Olav Storegjerde som da hadde lokaler ganske sentralt der.

For noen tiår siden: Les mer historisk stoff i Sunnmørsposten.

Olav fikk med seg slutten av «glassplateperioden». Han pensjonerte seg da den digitale tid begynte å nærme seg for alvor.

Alle fag har sine teknologi-skifter parallelt med oppfinnelser og oppdagelser som berører oss alle. I de 100 årene til Møre og Romsdal fotograflaug har det vært overgang fra glass som filmmateriale, ulike varianter av plastfilm, svart/hvitt over til farge og digitalt som nå brukes for mer enn 99 % av alle bilder som lages.

Bruk av lyset har alltid vært det viktigste for fotografen. Og stativet kanskje det beste hjelpemiddel. Selv om fotografene fikk blitspærer, måtte det svære 500 watts lamper til om en kirke eller et større forsamlingslokale skulle fotograferes.

– Vi «malte» med lyset. Begynte i enden av lokalet, eller ved alteret om vi var i kirka. Vi lyste fra side til side mens vi gikk bakover. Da fikk vi vekk mye av slagskyggene.

Jeg husker læremester Lystad i Ørsta hadde skrevet opp hvor lang eksponeringstid som trengtes, mens kamera sto med åpen lukker i flere minutter, forteller Olav.

Blenderen måtte være liten om dybdeskarpheten skulle bli bra.

Lystad var en av landets mest premierte i sin tid. Han drev nesten rovdrift på entusiastiske fotografspirer. Det var fire lærlinger på Olavs tid fra vinteren 1948 og tre år framover. I tillegg var to–tre damer ansatt.

Lærlingelønnen var 30 kroner måneden det første året – akkurat det samme som leien huseier Lystad skulle ha…

Les flere kronikker på smp.no!

Assistentarbeidet besto mye av fremkalling av film og kopiering, retusjering med både blyant og pensel, og det var mye håndkopiering av amatørbilder.

– Vi lærte å ta det med ro, men likevel jobbe effektivt, sier Hjertenes.

Han drev som portrettfotograf og fotohandler fram til 1984 under navnet «Ulsteinvik foto». Samboer Sølvi var medhjelper. På Hareid hadde fotograf Lillvard Jønsson sitt atelier. I Herøy var det Martin Furmyr og inne i Syvden hadde Sverre Brudevoll sin base.

– Vi fotografene var svært gode venner. Vi sprang ikke over kommunegrensene og tok kunder fra hverandre.

Fotograflauget var en sentral møteplass for å utveksle kunnskap og erfaringer, møte leverandører med bilen full av det nyeste nye som ble demonstrert. Kjøpslå og diskutere, men helst ikke samarbeide om priser.

Å dyrke det sosiale var viktig. Være sammen ansikt til ansikt. Det eneste mediet vi hadde da, var det landsomfattende tidsskriftet. Når man i det daglige drev for seg selv, ble følgelig laugsmøtene ekstra vitale.

Olav Hjertenes kunne dessverre ikke være med på jubileumsfesten til Møre og Romsdal fotograflaug.

Det var derimot hans nesten like gamle kollega Stein A. Roald i Ålesund.

Roald var en av landets mest premierte og kjente fotografer i Norsk selskap for fotografi på 1970-tallet.

Stein har over 100 år med styreverv i tre–fire forskjellige fotograf-organisasjoner. Blant anna for dette er han hedret med Kongens fortjenestemedalje.

Under jubileumsfesten til lauget ble han endelig hedret med æresmedlemskap.

Ragnar H. AlbertsenFotografmester og fotoarkivar IKA Møre og Romsdal

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.