Erling Dokk Holm, amanuensis ved Høyskolen Kristiania.

AaFK sliter. Året i år ser ut til å by på en retur til lavere divisjoner. Vi får håpe det ikke er et varsel om skjebnen til hele regionen. For selv om offshoreindustrien aldri blir hva den var, så er næringslivet sterkt, naturen ekstatisk, lokalpolitikken utrustet med mange flinke folk og fellesskapet solid.

Mye kan gå rett vei for Sunnmøre, men det krever sterkere satsing på byutvikling.

Byutvikling i Ålesund er imidlertid ikke så enkelt. Sjølsagt bør de tidligere industriområdene rundt sentrum sakte, men sikkert få bypreg og selve sentrum må utvikles videre, men Ålesund er en spesiell by.

Ikke bare er det Norges kanskje vakreste by med jugendarkitekturen som kjennetegn. Byen er også rammet av at handelen i all hovedsak er lagt 11 kilometer lenger inn i landet.

Eksistensen av Moa, et kjøpesenter og en form for bydannelse, har hatt enorm betydning for hvordan Ålesund har utviklet seg. Siden 1983 har kjøpesentrene på Moa grodd fram til en stor enhet – Amfi Moa.

Det er Norges 3. største kjøpesenter, og med tanke på at Ålesund er rangert som nummer 9 av landets byer – i størrelse – så er det ikke så merkverdig at det er blitt krevende å leve av handel i sentrum.

Leder Moakonferansen: Helgaprat med Inger Johanne Langeland

Denne situasjonen kan man forbanne, men det har ingen effekt. Bedre er det å tenke over hvilke muligheter som finnes for å melke noe positivt ut av tilstanden.

Flere har de siste årene tatt til orde for å utvikle en bybane mellom Moa og Ålesund. Det er en god idé, og vil bli en mye viktigere samferdselsinvestering enn en perfekt E39 noensinne vil bli.

I Norge har store samferdselsprosjekter overtatt rollen Jesus hadde tidligere. Alt skal løses bare man får to kjørefelt i hver retning, da kommer næringsetableringene og hver by og bygd vil blomstre. Dessverre har det ikke gått slik. Tilgangen på kapital, riktig type personell, ideer og eksportmarkeder ser ut til å være mye viktigere enn motorveg.

De små, lokale samferdselsinvesteringene har derimot hatt mye mindre oppmerksomhet, men det burde ikke være slik. Hvis vi ser på hva bybanen i Bergen har resultert i så er det ikke annet enn imponerende og interessant. For hver offentlige krone som er investert i skinnegang, materiell og stasjoner, har private investert 13 kroner.

Fredrikstad har vært kranset inn av de to elveløpene av Glomma, og har i alle år hatt en byferje som har bundet de ulike bydelene sammen. Denne byferjen ble i 2013 gjort gratis. Det medførte at antall brukere økte med omtrent 500 prosent. Ikke minst økte besøkene til sentrum med 40 prosent og varehandelen i sentrum har opplevd en omsetningsøkning på rundt 30 prosent.

Ved å etablere en bybane mellom Moa og Ålesund by etablerer man også en visjon om den videre utviklingen av regionen. Da får man et spenn å vokse i, og en akse å konsentrere fremtidige investeringer i.

Det er også slik at en slik bybane vil bidra til å skape bedre livskvalitet og mindre bilavhengighet i en befolkning der stadig flere blir eldre – og derfor uten sertifikat – og der stadig flere unge velger å ikke ta lappen. For å skape en slik bybane kreves det et storslått samarbeide mellom kommuner, fylkeskommuner, næringsliv og fylkesbenken på Stortinget og en rekke andre institusjoner. Det kreves regional satsing og derfor også en felles visjon for å øke regionens kraft.

150.000 mennesker har Ålesund som regionssenter. For å sikre fremtiden kreves ny tanker og mer handlekraft.

Erling Dokk HolmAmanuensis ved Høyskolen Kristiania

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.