Hva skjer når du flytter brukeren rett inn i ubehaget, euforien eller konfliktsonen? Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda har det siste året drevet forsknings- og utviklingsarbeid sammen med Sunnmørsposten og Teknisk Ukeblad, der vi har sett på hvordan man kan utvikle VR i journalistikken.

Det fantes lite forskning på dette i norsk sammenheng, da vi startet med de teoretiske analysene. Den immersive (oppslukende) journalistikken slik den amerikanske journalisten og filmskaperen Nonny de la Peña beskriver den, bygger på premisset om at det kan øke den følelsesmessige empatien hvis man plasserer seeren inne i nyhetshendelsen.

Etter å ha analysert et utvalg produksjoner, så vi at noen av dem møtte kravene til definisjoner i ulike empati-modeller. Men det pekte seg også ut et behov i journalistikken for å definere bedre hva «førstepersonsopplevelsen» vil ha å bety for publikum, særlig ansvaret som journalister vil få for brukerne i den virtuelle virkeligheten de ledes inn i.

Da vi empirisk testet fire produksjoner på forsøkspersoner; «The Displaced» av New York Times, «6x9» av The Guardian, «Ålesund fengsel» av Sunnmørsposten og «Venterommet», masterprosjekt ved Høgskulen i Volda, viste publikum stor grad av rasjonell forståelse av hovedpersonenes problem i filmene, det vi kan kalle sympati. Men selv om inntrykkene i filmene kom nært på brukerne og til dels var intense, beholdt de likevel en viss avstand til opplevelsene. Flere av produksjonene scoret ganske godt på om seerne forsto menneskene og situasjonene som de kom i kontakt med. Men det er likevel forskjell på å ha sympati med objekter, og virkelig å føle empati med dem. Resultatene av våre tester utfordrer påstanden om at 360 og VR per definisjon øker graden av empati hos publikum.

Det som overrasket oss mest var resultatene knyttet til The Guardians VR-produksjon om det å sitte på isolat (“6x9”). Her blir brukeren i større grad enn i de andre filmene plassert i hovedrollen, ved hjelp av 3D-representasjoner, lydeffekter og grafikk. I vår forskning var vi interessert i skillet mellom det rasjonelle engasjementet (sympati) og det emosjonelle engasjementet (empati) – enkelt forklart forskjellen som ligger i å forstå og det å føle med noen/noe. I denne produksjonen, der brukeren på en sanselig måte opplever hvordan det er å sitte på glattcelle, var den kombinerte målingen av sympati og empati klart høyest sammenlignet med de andre produksjonene.

Medieopplevelser blir nok ofte tilført en journalistisk merverdi med 360-opptak, men først når brukeren selv gjennom VR-teknologi oppfatter seg selv som hovedperson, blir kraften forløst og opplevelsen blir mer oppslukende (immersiv). Dette kan tyde på at når journalistene klarer å sette seeren selv i en førstepersonsopplevelse, da er det at empatien trigges på alvor, at man rører sterkest ved følelsene.

Forsøkspersonene våre hadde et ganske normalt empatinivå, noe over gjennomsnittet i befolkninga målt etter Toronto Empathy Questionnaire. De syntes å speile en vanlig gruppe av norske brukere av nyheter på nett. Enkelte av dem måtte ta pause under seingen, og flere av dem begynte ganske raskt å drøfte etiske problemstillinger rundt det de opplevde med VR-brillene på.

VR-teknologien vil være med på å gjøre formidlingen rikere og tilføre åpenbare kvaliteter til journalistikken. Samtidig står redaksjonene overfor en del utfordringer når steget skal tas inn i denne oppslukende tilstedeværelsen. Etiske problemstillinger knyttet til «transpondering» av brukere inngår ikke i noe presseetisk regelsett i dag. Det finnes ikke presedens eller saker ført for Pressens Faglige Utvalg (PFU) eller andre europeiske sanksjonsmyndigheter som vi er kjent med. Men vi trenger ikke å ha sett «Black Mirror» på Netflix for å forstå at her er det noe i kjømda.

Presseetikken er i all hovedsak opptatt av å beskytte dem som blir omtalt i media, ikke brukerne av mediet.

Den bryr seg mer om kildene og objektene som blir omtalt, enn av deg som leser eller seer. Dessuten er den alltid på etterskudd. Først gjøres erfaringene, så følger diskursen og regelsettene, og enda et hakk etter følger gjerne jussen.

Med de sterke inntrykkene som VR-teknologi kan by på, er det et spørsmål om ikke presseetiske kodekser bør ta opp i seg hvordan teknologien kan bli brukt. Hvilke grenser må settes om personer blir plassert inn i dramatiske hendelser, med sterke, til dels fysiske, påvirkninger?

VR har ikke bare åpnet muligheter for industriell bruk, som simulatortrening og lignende. Det kan heller ikke bare overlates til spill- og underholdningsindustrien. Vi tenker at det er vesentlig at også journalistikk- og dokumentarprodusenter omfavner mulighetene og tester dem ut så raskt som mulig. Her ligger fantastiske muligheter til formidling av vesentlig innhold, samt noen fallgruver, slik det jo gjerne er med framveksten av nye medier.

Som verktøy for formidling av innhold, vil også VR bli brukt på gode og onde måter. Det kan åpenbart sette brukere inn i situasjoner med et stort potensial for påvirket empati. Om det gjøres for å øke forståelsen for utsatte grupper, enten det er flyktningbarn eller fanger sittende i isolat, så vil det vel være et samfunnsgode. Omvendt er det heller ikke vanskelig å se hvordan det effektivt kan brukes manipulativt for å leke med følelser i propaganda. Ved manipulasjon og brukt for å skape splid og konflikt, vil det eksempelvis kunne være skarpe våpen i hendene til fake news-aktører.

Desto viktigere er det at den delen av pressen som bygger sitt virke på journalistisk metode og etikk tar teknologien i bruk, og gjerne gjør unna barnesykdommene så raskt som mulig. Det kommer snart til en brille nær deg.

Tormod UtneFørstelektor i journalistikk, Høgskulen i Volda

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.