Ingen tvil om at byen kan tjene på et slikt arrangement i mørket og kulda omkring 23. januar. Her er en gyllen mulighet til å formidle sentrale deler av Ålesunds historie. Hva lærer så folk av bybrannhistorien, som kan gi næring til refleksjon omkring forvaltningen av byens kulturhistoriske arv?

Løper fra ansvaret

Alle vet at byen ble gjenreist etter brannen, og at den skal være berømt for sin jugendarkitektur. Etter mange tiårs muntlige og skriftlige utbroderinger har det innarbeidet seg en forestilling om at «det var før om årene man lot jugendbyen forfalle, men nå er alt blitt så mye bedre».

Dette feilaktige inntrykket har etablert seg som en sannhet. Men hva skjuler seg bak blankpolerte fasader?

Sist desember ytret Aud Farstad sin kritikk i Sunnmørsposten over Jugendstilsenterets forfall. I etterkant har ingen offentlig engasjert seg i saka, og avisa har heller ikke stilt kritiske spørsmål. Ledelsen ved Jugendstilsenteret skylder på underfinansiering, og løper her lett fra ansvaret. I realiteten dreier det seg om bevisste prioriteringer av de midlene man har til rådighet.

Hvordan kan det ha seg at idealistiske foreninger her i byen på gratis og frivillig basis de siste årene har evnet å skape et større faglig engasjement for å ivareta jugendbebyggelsen i Ålesund enn Jugendstilsenteret?

Lite har skjedd

I 2003 maktet særdeles dyktige folk å stable Jugendstilsenteret på beina. De første årene var senteret et faglig kompetent og engasjert forum for jugendstilen. Men et «kupp» må ha skjedd, for etter noen år endret tydelig fokus seg.

De forventede faglige resultatene har uteblitt.

Hva burde Jugendstilsenteret kunne vise til etter 15 års drift? Først og fremst skal et nasjonalt kompetansesenter bygge sitt virke på akademisk forskningskompetanse. Vellykket formidling og utstillingsvirksomhet springer ut fra faglig innsikt basert på forskning. Hva har Jugendstilsenteret å vise til av forskningsrelatert virksomhet opp gjennom årene? Svært lite.

Forskning og dokumentasjon

Hvorfor har ikke senteret klart å starte opp sin egen skriftserie, der forskningsresultater kunne blitt publisert? Hva med fagseminarer og forelesningsrekker om jugendstilen og andre relevante kunst-, arkitektur- og kulturhistorisk emner? Slike seminarer ville være gode arenaer for å bygge opp nettverk av forskere innen jugendstil i hele Norge.

Og hva med huseiernettverk, som ville fungert som et talerør til forvalterne av jugendhus lokalt og nasjonalt? Hvor er håndverkernettverk og kurs i temaer relevant for bevaring og restaurering av interiør og eksteriør i jugendhus blitt av?

Hva har det nasjonale kompetansesenteret for jugendstil gjort for å bygge opp et register over samtlige jugendhus i hele Norge? I løpet av de 15 årene Jugendstilsenteret har eksistert burde man forvente at hele gjenreisningsbebyggelsen etter bybrannen i Ålesund var blitt vitenskapelig analysert med henblikk på arkitektoniske, funksjonelle, symbolske, representative og estetiske aspekter både utvendig, og i den grad man fikk tilgang til husene, også innvendig.

Manglende interesse

Jeg har selv påbegynt et slikt forskningsarbeid, og det er typisk at Jugendstilsenteret ikke har interessert seg for mitt prosjekt. For noen år siden ga senteret økonomisk støtte til at noen studenter registrerte jugendhus i Trondheim.

De siste årene har man altså ikke hatt interesse av å knytte til seg en person med forskerkompetanse på doktorgradsnivå, som ønsker å utarbeide en banebrytende avhandling om jugendstilhusene i Ålesund. En institusjonstilknytning ville heller ikke kostet senteret en krone i utgifter.

Et mulig samarbeid med planavdelingen i Ålesund kommune til mitt nevnte forskningsprosjekt ble heller ikke noe av grunnet manglende interesse også der i gården. Frykter kommunen at en systematisk registrering av gjenreisningsbebyggelsen vil avdekke hvor stor del av denne som faktisk er gått tapt?

De siste årene har Jugendstilsenteret vært fraværende i debatten om vern av jugendbyen Ålesund, som er selve grunnlaget for dets egen eksistens. Senteret har rett og slett ytterst få resultater å vise til på alle de sentrale feltene jeg har nevnt. Det er ikke svak økonomi som er årsaken til dette.

Helt bevisst har man prioritert andre gjøremål. Interessen for forskning har svunnet bort ved Jugendstilsenteret etter hvert som årene har gått, noe som også kommer til uttrykk i hvem som engasjeres der.

Her står ikke forskerkompetanse i første rekke. Jugendstilsenteret har i flere år vært et underbruk av Stiftelsen Kulturkvartalet, hvor en lang rekke ufaglærte politikere har sittet i styret. Hele ledelsen gjennom mange år, dvs. styre, styreledere og direktører, er ansvarlige for prioriteringene.

Trenger opprydding

Her trengs en opprydding: Gi Jugendstilsenteret status som sjølstendig forskningssenter med egne midler og ledelse/ansatte som er faglig skolert til forskning. Hvis man ikke evner å gjøre jobben her i Ålesund, er det kanskje på tide å la en annen by, f.eks. Trondheim, få prøve seg som hovedkvarter for det nasjonale kompetansesenteret. Jugendbyen Ålesund ville trolig ikke lide noen større nød av den grunn.

Fordi Jugendstilsenteret og kommunen gjennom mange år ikke har gjort jobben sin, har det arkitektoniske særpreget i Ålesund gradvis mistet sine kvaliteter, bit for bit.

Informasjon om viktigheten av å bevare autentiske bygningselementer i verneverdige hus her i byen har ikke blitt formidlet til huseierne.

Effektive tiltak og faglig engasjement har manglet (og mangler). At både media og folk i sentrale posisjoner til å kunne gjøre noe, forholder seg tause er typisk. Kritisk gransking av institusjoner som ikke skjøtter sine tildelte oppgaver uteblir.

Tenk om byen som vokste fram på grunn av bybrannen kunne oppnådd samme flammende engasjert oppmerksomhet som selve denne dramatisk-tragiske hendelsen. Tenk om Ålesund hvert år kunne arrangert en fest for å feire byens egen evne til å ivareta sin unike kulturhistoriske arv.

Ja, drøm videre, den som gidder ...