Statens vegvesen la før jul fram sin innstilling til traseen for E-39 fra Digernes i Skodje til Vik i Tomrefjorden. Som vanlig har etaten gjort en svært god jobb og belyst fordelene og ulempene ved de forskjellige alternativene. Til slutt har man falt på en kompromissløsning med trinnvis utbygging, det såkalte K3.1A alternativet.

Gjennom sitt gode arbeid har Statens vegvesen belyst hovedutfordringen med forslaget, og det er manglende helhetlig tenkning hos byråkratene og politikerne som bestilte utredningen. Her har man en gylden sjanse til å lage et helhetlig og samkjørt transportnett for nordre Sunnmøre. I stedet har vi fått et kompromiss, som ingen er fornøyd med.

Mange har spurt meg: «Hva med E-136. Når skal vi få orden på den viktigste veistrekningen vi har? Vi selger jo ingenting til Molde!» spør de. Jeg er så enig, og kan kun si følgende:

«Det man skulle ha bedt om er en utredning av en kombinert E-136 og E-39 fra Moa til Vik, hvor man tar høyde for firefelts motorvei om 10–15 år og en toglinje til Ålesund en gang i fremtiden. Samtidig må en skjerme Brusdalsvannet og de andre sårbare områdene våre, som Valle, Solnørdalen, og Svartløksområdet.»

Det burde vi greie i 2018. Eller er det fremdeles stykkevis og delt som gjelder her i landet når vi planlegger infrastruktur, og ikke samkjørt og helt?

Kunne vi ha fått på plass en slik løsning med et godt trasévalg, hadde vi fått sterk konsensus og stor gjennomslagskraft. Dermed kunne vi ha fått bygget denne strekningen Moa-Vik uten unødvendige omkamper og høylytte protester.

Men siden oppdragsgiverne har bundet Statens vegvesen til et heller snevert oppdrag, sender de ansvarlige hele prosjektet ut i en stor hengemyr av protester og forsinkinger.

Pest eller kolera

Eller som en sa det: «Nå har vi kun to dårlige kompromissløsninger å velge imellom. Vi har fått valget mellom pest og kolera. Da går jeg for en null-løsning, alternativet vi har i dag.»

Kanskje det er det som er planen bak bestillingen? At det blir så mange protester at man slipper å bygge noe som helst?

For samtidig har vi hørt at den nåværende E-136/E-39- strekningen, med forbedringer som krabbefelt på hver side av Ørskogfjellet og tunnel til Vik, kan håndtere trafikkmengden en stund til. Dette kan kun være en kortsiktig løsning. Men, den gir oss mer tid til å planlegge et bedre trasévalg og en mer helhetlig løsning.

Da kan man få kombinert Eksportvegen E-136 og E-39, samt planlagt en fremtidig jernbane langs den. Det bør vi ta oss tid til. For dermed får vi økt både nytteverdien på strekningen og støtten blant skattebetalerne for prosjektet. Det er tross alt de som skal betale det hele.

Sårbart

Et annet moment er dette med sårbarhet. Ellingsøytunellene er stengt bortimot annenhverdag. På Brusdalsvegen har vi mange stygge ulykker, flere med fatalt utfall. Den er også stengt med jevne mellomrom. I fjor hadde vi fylkets verste forurensingsulykke på denne strekningen, men heldigvis ble drikkevannskilden spart. I 2016 ble brua over Rauma stengt for vedlikehold og oppgraderinger, og eksporten vår rammet av det. Slik kan vi ikke ha det.

Veinettet er altfor sårbart, derfor må vi ta oss tid til å arbeide fram en mer helhetlig løsning for fremtiden enn det byråkrater og politikere på sentralt hold nå har bestilt.

Bondesjakk

For en mannsalder siden var undertegnede i militærpolitiet. En ting jeg lærte der var trafikkavvikling i en krigssituasjon. Her legger man vekt på å få trafikken til å flyte uansett ved å opprette et veinett som ser ut som et mønster for bondesjakk. Hvis en strekning falt ut, kunne man lett unngå den ved å bruke en annen vei i dette mønsteret, som har tre veier i sør-nord retning og tre i øst-vest.

Det er en slik løsning vi må få til her på nordre Sunnmøre. Når en fremtidig E-136/E-39 blir stengt på grunn av en ulykke eller utbedring, kan vi benytte den nåværende strekningen via Brusdalen, Valle, Ørskog og Ørskogfjellet eller den som går langs Storfjorden, Magerholm-Valle. Da har vi tre veistrekninger østover fra Moa.

Samtidig kan den planlagte forbindelsen over Ellingsøyfjorden fra Bingsa, Hovdeland-Årset, kobles sammen med den nye tunnelen fra Blindheim. Likeens den planlagte tunnelen på strekningen Magerholm-Digernes og vegen videre til Vatneeidet. Med de eksisterende Ellingsøytunnellene og den fremtidige Borgundfjordtunnelen, har vi også tre strekninger i sør-nord retning.

Da har vi fått sikret oss godt mot eventuelle nedstengninger av vegene og minsket sårbarheten til transportnettet og trygget eksporten vår betraktelig.

Har toget gått?

Det tredje og siste momentet her er en mulig jernbane. Undertegnede har hatt begrenset tro på den. Men det ironiske er at bompengeavgiftene på de mange og fine veiene som er blitt bygd i det siste har blitt så dyre, at et høyhastighets tog Ålesund-Dombås er nærmere realisering.

For nå skal det godt gjøres å kjøre Ålesund-Oslo t/r for under tre tusen kroner med egen bil. Regner en med verditap og utgifter til vedlikehold, forsikring osv. på bilen, blir nok prisen enda høgere.

Likeens, å stå opp kl. fem om morgenen for å kjøre til Vigra, parkere der, ta sju-flyet til Oslo og flytoget inn til byen, koster fort både tre- og fire tusen kroner inkludert returen i rushtiden. Da er det kjekkere å kjøre til en togstasjon noen få kilometer hjemmefra, sette seg på toget og nyte en god bok, en kopp kaffe og noe å bite i.

Kommunene på Sunnmøre bestilte en rapport fra Norsk Bane i 2008 på en mulig høyhastighets togforbindelse Ålesund-Dombås, som ekspertene vil legge via Vik i Tomrefjorden. Den er verdt å lese i sin helhet. En fullprisbillett Ålesund-Oslo t/r var beregnet til 2000 kr.

For ti år siden stipulerte man at det ville koste i underkant av 30 milliarder kroner å bygge en slik bane. Det skulle ikke forundre meg om prislappen for strekningen Ålesund-Molde med Møreaksen havner på en tilsvarende sum til slutt.

Ny bestilling

Skal vi rigge Sunnmøre for fremtiden, må vi avvise slike kompromissløsninger som vi nå har fått servert av Statens vegvesen.

I stedet bør de få i oppdrag å kombinere E-39 og E-136 på strekningen Moa-Vik og skjerme de sårbare områdene våre, samt planlegge for en fremtidig jernbane ved siden av veitraseen.

Høringsfristen for forslaget fra Statens vegvesen er 28. februar. Jeg oppfordrer alle som sender inn sine kommentarer til å ta med dette kravet, så vi får stoppet galskapen.

For da kan vi få til en tre-i-ett løsning. Et riktig kinderegg på transportfronten og et skikkelig løft for Sunnmøre, og ikke en halvbakt kompromissløsning som nå.

Pål Aarsæther, Skodje Høgre. Foto: Presse Foto