Kronikkforfatter Arne Edvardsen.

Vi nærmer oss tragiske 9. april og gledens 8. mai, dager som bør minne oss om lange krigsår og freden i Europa som endelig blei kunngjort i mai 1945. For de av våre sjøfolk som seilte på Østen eller satt i Japansk fangenskap, kom ikke freden før 16. august 1945 da Japan kapitulerte.

For sjøfolkenes var første halvedel av 1900 året de to mørkeste kapitlene i sjøfolkenes historie.

Påkjenningene som sjømannsstanden opplevde under begge verdenskrigene, var noe helt annet enn vær og vind. Tusenvis mistet livet eller blei alvorlig skadet og traumatisert som følge av umenneskelige krigsopplevelser.

Selv om Norge var et nøytralt land under første verdenskrig, blei nær 950 norske handelsskip torpedert eller minesprengt, og over 2100 liv gikk tapt. I krigsårene 1940-45- og fram til freden mistet omtrent 3.700 norske krigsseilere i utenriksfart livet.

Marinens tap hvor blant annet panserskipene «Norge» og «Eidsvoll», tidlig i krigsfasen blei senket på Narviks havn kom opp imot 600 mann i løpet av krigen.

Skipene kunne ikke ved fredsslutningen avbemannes. Noen sjøfolk kom allerede hjem sommeren 1945, andre våren 1946 og noen først i 1947.

Mange krigshelter på våre kanter av landet har etter hvert blitt omtalt og hedret for sin innsats. For uteseilerne blei det annerledes.

For å forstå innsatsen og påkjenningen for mange av sjøfolkene kan det være verdt å berette hva som skjedde med mannskapet på D/S Woolgar av Tønsberg. En av byens sønner Einar Eide, bosatt på Aspøya og gravlagt på Øvre Gravlund var 3. styrmann om bord. Skipet blei senket av Japanske krigsfly 7. mars i 1942 ca. 150 nautiske mil sørvest av Tjelatjap på Java. Det var på reise fra Colombo til Java med 4.500 tonn kull og 450 tonn krigsmateriell. Sjøforklaring blei foretatt i Liverpool 18.10 1945 og i Sandefjord 6.12 1945.

For noen tiår siden: Les mer historisk stoff i Sunnmørsposten.

Besetningen besto av kaptein Marcus Iversen, 3 norske styrmenn, norsk 1.- og 2.-maskinister, en estlandsk 3.-maskinist, tre britiske kanonskyttere samt 38 kinesere.

Da japanerne også angrep livbåtene og de som lå i sjøen blei en del kinesere drept, men ingen europeere. Etter skipsråd blei det bestemt at de ville sette kursen mot Cocos Island for å forsøke å unngå å bli tatt til fange av japanerne.

12 dager senere nektet kineserne å fortsette. De blei overført til livbåt nr. 2, fikk posisjonen oppgitt og livbåtene skiltes. 3.-styrmann Einar Eide sier i sin forklaring at han ikke har kjennskap om hva som skjedde med kineserne.

Etter 88 døgn, den lengste livbåtseilas hvor noen hadde overlevd, kom de til Port Blair på Andamanøyene 4. juni 1942. De hadde overlevd av å samle regnvann, fange sjøfugl og fisk. De blei tatt til fange av japanerne, og senhøstes overført til Singapore hvorfra de endelig blei løslatt i september 1945

De som overlevde skulle i mange tilfeller fortsette en ensom kamp videre. Det er lite som tyder på at handelsflåten og sjøfolkene fikk den velvilje som lå i luften i 1945. Innsatsen blei fort glemt.

At stortingsflertallet i desember 1948 besluttet at de 44 millioner kroner i Nortraships «hemmelige» fond, opptjent av krigsseilerne ikke blei utbetalt skapte mye bitterhet.

Vedtaket blei av sjøfolk betraktet som det største «sjørøveri» i moderne tid.

I det hele blei behandlingen av sjøfolkene preget av smålighet og neglisjering av den innsats de gjorde for Norge og de alliertes seier.

Jeg håper mange møter opp ved Ålesund kirke og følger toget gjennom byen til minnesmerkene som avsluttes ved det flotte monumentet «Hundevakta» av Arne Martin Hansen.

Arne EdvardsenÅlesund