Det er ingen nyhet lenger. Kompleksiteten i verden er kommet tett på oss med alt sitt mangfold, og endringer kommer i stadig større hastighet. Vi ser fantastiske fremskritt, og vi ser dyptgripende problemer som gir grunn til uro. Den som tror at det snart går over har hodet i sanden. Men kan vegen videre være så enkel at vi overser den?

Virker dette kjent?

Du står ovenfor en reell problemstilling som du ikke finner et enkelt og klart svar på? Den angår mange ulike aktører og interessegrupper. Det er stort engasjement og konfliktstoff i saka og det haster med å komme videre. Jeg ser slike saker og situasjoner hele tiden. Her er tre aktuelle eksempler:

Vi har opplevd drap og trusler i Ålesund denne våren. For en tid tilbake skrev journalist i Sunnmørsposten Elisabeth Solvang en kommentar under tittelen «Tanker i ettertankens tid». Etter drapet på Brunholmen i slutten av februar kom hun i kontakt med mennesker som var tett på situasjonen; personer i miljøet som var rammet, pårørende og profesjonelle. Solvang beskriver en situasjon der de profesjonelle kreftene ikke finner sammen i tilstrekkelig grad, og der det skremmende i situasjonen gjør at folk blir redde for hverandre. Hvordan kommer vi videre da?

Mange dyktige ledere bruker tid og krefter på å bygge nye Ålesund kommune. Her har vi ikke et mønster å gå etter. Hvordan kan dette bygges slik at energien, kompetansen og kreativiteten, som er enorm i vår region, frigjøres og tas i bruk til alles felles beste? Hvordan håndterer vi usikkerhet og skepsis? Hvordan kan vi gi næring til et samhandlingsklima som ikke bygger på frykt? Er det mulig å skape et klima der vi deler, bygger tillit, snakker vel om hverandre og tror at vi finner bedre løsninger sammen enn hver for oss?

Lederskap og nye praksiser

Sakene jeg nevner er komplekse og uoversiktlige og kan ikke løses av en enkelt person eller etat. Vi trenger å se helheten og vi trenger at de mangfoldige delene møtes. For løsningene finnes trolig i mellomrommene og i nye koblinger mellom delene. Da finner vi dem bare hvis vi møtes på tvers.

Det blir stadig tydeligere at vår tids lederskap er utfordret på nye ferdigheter og kapasitet. Vi trenger ikke lenger lederskap som finner løsningen og forteller den til oss. Vi trenger at de holder fram håp og tro på framtiden. Vi trenger at de klargjør rammebetingelsene. At de åpner rom der vi kan nøste på kompleksiteten sammen, og smidig navigere i de endringsbølgene som stadig bryter inn over oss. Og vi trenger ledere som våger å gjøre ting på nye måter, også når det kjennes litt uvant og rart. Vi trenger nye praksiser når vi ser at det vi har vært vant med ikke tjener oss like godt lenger. Formelle ledere som makter dette vil raskt oppdage at de ikke er aleine. For kapasiteten til lederskap er stor, langt utenom formelle posisjoner.

Enkle metoder, avanserte ferdigheter

La meg være tydelig for å unngå misforståelser. Jeg skiller mellom enkelt og lett, og jeg tror ikke på quick-fix av komplekse utfordringer. Men jeg er stadig mer overbevist om at kompleksitet må møtes med enkelhet. Da trenger vi noen praktiske rammeverk som et utgangspunkt for å øve på de avanserte kollektive ferdighetene som samhandlingskompetanse, emosjonelle og sosiale ferdigheter, selvledelse og kreativitet. For meg er Open Space Technology er slikt rammeverk som over tid, og i ulike kontekster har vist seg genial i all sin enkelthet. Den er et av svar på «Hvordan» – spørsmålet.

Harrison Owen heter mannen som sa det slik: Når dere står ovenfor en reell og kompleks problemstilling som angår mange og det haster med å komme videre, er det enkle også det beste:

Inviter alle aktører som bryr seg om eller er berørt av problemstillingen. Sett dere sammen i en sirkel. Skap agenda av alle viktig spørsmål og sett i gang med å jobbe!

I de 30 årene som har gått siden Harrison Owen først beskrev og tok i bruk metoden, har den blitt brukt til fredsprosesser, produktutvikling, demokratiprosesser og mye mer, i et mangfold av kulturer og kontekster. Metoden er enkel i sin form og gir alltid et utbytte. Men som med alle instrumenter er det forskjell på hva en nybegynner og en mester får ut av det.

Min visjon og intensjon er å bidra til et lederskap som makter, våger og inviterer til samskaping innenfor tydelige rammer. Som har mot til å gi rom for selvorganisering og fremvoksende lederskap. For selv om vi står ovenfor komplekse utfordringer er jeg ikke i tvil om at vi sammen har kapasitet til å løse dem. Ikke én gang for alle, men som en kontinuerlig innovasjon. Vi har ubeskrivelig store ressurser av kunnskap, energi og skaperkraft når vi ser oss som et fellesskap. Når vi setter ressursene sammen og aktiverer dem, har vi alt vi trenger for å møte framtiden.

Verden er ikke enkel

Verden er ikke oversiktlig. Verden er ikke stabil. Og ikke har vi samme syn på hva verden er og hvordan den skal være, heller. Men et samfunn som er trygt for alle og preges av tro på framtiden, er vi mange som ønsker oss. Skal vi skape denne framtiden, skal vi lære oss å håndtere mangfoldet og kompleksiteten sammen; hvem er da bedre egnet en nettopp deg og meg? Særlig hvis vi er ulike. Skal vi sette oss ned og komme i gang?

Hege SteinslandProsessveileder, Brattvåg

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.