Natt til den 15. juli 1948 ble landsbyen angrepet av israelske styrker med bombefly som i løpet av noen få timer nedkjempet den lokale militsen og sendte innbyggerne på flukt. Noen flyktet til slektninger og venner i Nazareth, men de fleste reiste nordover til Libanon. Der ble de bosatt i FNs flyktningleirer. Mange bor der ennå, noen har flyktet videre til Europa, to av dem bor i dag i Ålesund.

Bombet i grus

Safuriyya delte skjebne med om lag 530 landsbyer i det som skulle bli staten Israel. Disse landsbyene ble enten bombet i grus eller jevnet med jorden av bulldosere. For å skjule ugjerningen har israelske myndigheter plantet trær.

Safuriyya er i dag en haug med murstein og betong med noen spredte nåletrær. Om du vil lese mer om dette kan du laste ned appen iNakba. Den er utviklet av menneskerettighetsorganisasjonen Zochrot, og beskriver skjebnen til de fleste palestinske landsbyene i dagens Israel.

Jorda som palestinerne dyrka fram til 1948 er overtatt av jødiske innvandrere. De bor i en nybygd landsby ved foten av åsen, den har fått navnet Tzipori. Dette er juridisk sikret gjennom israelsk lovverk. I 1950 vedtok nemlig Knesset at alle jordeiendommer som tilhørte «fraværende», dvs. flyktede palestinere, skulle tilfalle den israelske staten.

Om lag 750.000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem i 1948. I Haifa ble mer enn 50.000 palestinere regelrett jaget på sjøen. De israelske terroristene bombet og sprengte de palestinske nabolagene, og hele gamlebyen ble lagt i grus i løpet av noen få uker.

Al Nakba – katastrofen

Mens jødiske israelere feirer opprettelsen av staten Israel, har palestinerne markert 15. mai som en sørgedag. Men fra 2011 har dette ikke vært tillatt. Da vedtok Knesset Nakba-lova, som fratar organisasjoner eller institusjoner økonomisk støtte hvis de markerer Nakba.

Den israelske organisasjonen Adalah, som arbeider for minoritetenes juridiske rettigheter i Israel, omtaler lova som klart diskriminerende, og sier den vil « … gjøre betydelig skade på kultur- og utdanningsinstitusjoner og ytterligere forsterke diskrimineringen».

Historien om Nakba skal ikke fortelles i Israel, denne delen av arabisk historie må skolebarn i Israel ikke få høre. Men noen ganger glipper det: Tidligere forsvarsminister i Israel, Moshe Dayan, omtalte resultatet av Nakba i en tale til studentene på The Technion i Haifa, 19. mars 1969 (sitert fra den israelske avisa Haaretz): «Jødiske landsbyer ble bygd istedenfor arabiske landsbyer. Dere kjenner ikke engang navnene på disse arabiske landsbyene, og jeg anklager dere ikke fordi geografibøkene ikke lenger finnes. Og det er ikke bare bøkene som ikke eksisterer, de arabiske landsbyene er der ikke lenger. Nahlal reiste seg på ruinene av Mahlul, Kibbutz Gvat erstattet Jibta; Kibbutz Sarid istedenfor Huneifis; and Kefar Yehushu’a overskrev Tal al-Shuman. Det finnes ikke et eneste sted i dette landet som ikke hadde en tidligere arabisk befolkning.»

I 1967 ble ytterligere 250.000 palestinere fordrevet. I dag er det ifølge FN mer enn fem millioner palestinske flyktninger i nabolandene i Midtøsten. Bare i Gaza bor det 1,3 millioner etterkommere etter flyktninger fra Israel. Noen av dem kan se over muren til de landsbyene de måtte flykte fra, de kan se farsgarden okkupert av israelske jøder.

Rett til retur – en menneskerett

I Norge har vi sett det som en selvfølge at de om lag 2.100 jødene som befant seg i Norge før 2. verdenskrig og deres etterkommere skulle få erstattet sine tap etter nazistenes krig og okkupasjon. Hvorfor er det ikke like selvfølgelig at palestinerne skal få erstatning?

I Balfour erklæringen av 1917, der den britiske utenriksministeren Arthur Balfour skriver til sionistlederen Lord Rothschild, heter det at de ser positivt på etableringen av et nasjonalhjem for jøder i Palestina. Videre: «Det må være helt klart at ingenting må gjøres som kan skade de sivile og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina» (min oversettelse).

FNs delingsplan fra 1947 er også helt klar på at alle innbyggerne skal ha like rettigheter: «Ingen diskriminering av noe slag må finne sted mellom innbyggerne på grunn av rase, religion, språk eller kjønn.» (min oversettelse). Dette blir prinsipielt brutt ved at staten Israel er definert som jødisk. Men det mest graverende bruddet er selvfølgelig at alle jøder i verden har rett til å innvandre til Israel, mens de fordrevne palestinerne ikke får komme tilbake (lovvedtak i Knesset i 1950 og 1952).

FN har gjort flere vedtak som krever at palestinerne skal få vende tilbake til sitt hjemland og sine eiendommer. Men ingen har noensinne satt makt bak dette kravet, og Israel har fått gjennomføre sine forbrytelser i fred.

Hver fredag de siste ukene har palestinere i Gaza demonstrert for sin rett til å vende tilbake. De er blitt møtt med skarpe skudd og tåregass. Når palestinerne krever at menneskerettighetene følges blir de skutt og drept, og det internasjonale samfunnet ser på uten å reagere.