I ytterste konsekvens betyr også pasifisme i praksis ikke-voldelig motstand uansett ytre omstendigheter.
Arnljot Grimstad er, ifølge ham selv, uttalt pasifist. Ikke bare det. Han er generelt opptatt av politikk og historie, men har til like med deler av norsk venstreside en bemerkelsesverdig evne til å lese og gjengi historien systematisk selektivt.
Så også når han her i avisen 16/4 skriver en kronikk med tittelen «Vil menneska nokon gong lære?».
Når en uttalt pasifist som Grimstad i utgangspunktet er imot all bruk av vold, så skulle en da kanskje forvente at han når han forsøksvis holder historietime for allmuen, og der emnet er krig og voldsanvendelse, at han ikke utelater vesentlige hendelser i nyere tid.
Grimstad finner det opportunt i sin kronikk «tilfeldig» bl.a. å sveipe innom nazistenes forbrytelser under 2. verdenskrig, Suez-krisen i 1956, Korea-krigen på 1950-tallet, Vietnamkrigen på 1960-70-tallet, krigen på Balkan på 1990-tallet, Irak-krigen m.m.
I denne sammenheng er Grimstad kritisk innstilt til vestlige ledere som bl.a. Tony Blair og George W. Bush, og mener at disse burde vært stilt til ansvar for sine roller i forbindelse med Irak-krigen.
Nå er det ikke først og fremst hva Grimstad skriver som undertegnede reagerer på når han tar for seg krig og utbredt voldsanvendelse gjennom de seneste historiske tiår. Hva jeg reagerer på er det han ikke skriver om, eller bevisst eller ubevisst utelater, og her er han i godt selskap med sine meningsfeller bl.a. i SF/SV.
I 2008 ble det utgitt et bokverk om vår tids folkemord, «Folkemordenes svarte bok». Redaktøren av dette bokverket er for øvrig den tidligere SV-er Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Dette er et verk som bl.a. bekrefter at det 20. århundre var ekstremismens tidsalder, det verste århundre i historien når det gjelder vold og overgrep.
Ifølge en beregning av en ekspert på dystre tall, amerikaneren Rudolph J. Rummel, er ca. 170 millioner mennesker drept av sine makthavere i løpet av dette århundret. Da er falne soldater i krig ikke medregnet.
Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!
Det dødeligste skrekkregimet i så henseende har vært Sovjetunionen under Stalin, som var ansvarlig for ca. 42 millioner døde ifølge dr. Rummels regnskap gjengitt i «Folkemordenes svarte bok».
Deretter følger Mao Zedongs Kina med ca. 35 millioner døde, mens Hitlers Tyskland kommer på tredjeplass i denne groteske kappestriden, med 21 millioner døde utenom krigens falne. Røde Khmer i Kambodsja (1975–79) var ansvarlig for to millioner døde.
For ordens skyld: Disse anslagene varierer noe blant forskere, men de gir likevel en god pekepinn om omfanget.
Slik kunne jeg ha fortsatt, og fakta er definitivt de at det er de kommunistiske regimene som gjennom historien står i en særklasse når det gjelder antall drap på uskyldige mennesker.
Det blir på denne bakgrunn mer enn påfallende når en uttalt pasifist som Arnljot Grimstad ikke finner det bryet verdt å omtale disse delene av historien. Og det er ikke første gang den formen for omskriving av historien skjer i regi av ham.
Det ser imidlertid ut som Grimstad her følger en god gammel SF/SV-tradisjon i det fortielser om overgrep bl.a. i de kommunistiske diktaturene på den ene siden, og hyllest av de samme diktaturene på den andre siden følger et visst mønster.
La meg minne om følgende hendelser: Fra 1950-tallet og langt ut i 1980-årene, sendte Grimstads meningsfeller i SV dusinvis av delegasjoner til kommunistpartiene i Moskva, Øst-Berlin, Praha, Bucuresti osv.
Og mens konsentrasjonsleirene ble fylt opp i Nord-Korea, og opposisjonelle ble sendt til mentalsykehusene i Sovjet, reiste ledende SV-ere på studietur dit, og bet på propagandaen som fisken biter på agnet.
Stein Ørnhøi, en ledende SV-er, møtte daværende leder i Nord-Korea Kim Il Sung i 1974, og Ørnhøi rapporterte hjem om barnehager og sjølbering, og han mente videre at Sør-Korea var den aggressive parten i denne konflikten.
Berge Furre, også ledende SV-er, var ved en anledning på besøk i daværende Øst-Berlin, og han beskrev Berlinmuren som «Sovjets grensefestninger», en nødvendighet som vern mot vestlig aggresjon mot Sovjet. Det var som å høre en medarbeider i KGBs propagandaapparat. Samtidig ble mennesker skutt med kaldt blod i det de forsøkte å rømme gjennom muren til det frie Vesten.
Da Andrej Sakharov, en ledende sovjetisk atomfysiker og menneskerettsforkjemper, fikk tildelt Nobels fredspris i 1975, var SV-organet Ny Tids omtale av denne tildelingen hånlig, og Sakharov ble beskrevet som en «proamerikansk nikkedukke».
«Vil menneska nokon gong lære?»
I fjor utga tidligere leder i Sovjet og vinner av Nobels fredspris i 1990, Mikhail Gorbatsjov ut en bok under tittelen «Jeg forblir optimist». I denne boken tar bl.a. Gorbatsjov oppgjør med sine kritikere for at han ga fra seg Øst-Europa.
En av kritikerne er Vladimir Putin. Som svar på denne kritikken skriver Gorbatsjov bl.a. følgende: «Hvem ga jeg Øst-Europa til? Polen til polakkene, Tsjekkoslovakia til tsjekkerne og slovakene. Ungarn til ungarerne. Vi blandet oss ikke inn i de indre prosesser som pågikk i Øst- og Sentral-Europa!»
Og som et NB til Grimstad og andre på den politiske venstresiden: Det er bare å notere seg hvem det er som er kritisk til at selvstendige stater fikk sin frihet tilbake. Det er nåværende ledelse i Moskva. Og da blir spørsmålet igjen dette: Skal dere noen gang lære Grimstad?
En annen erkjennelse av Gorbatsjov i denne boken er dette: Det var Sovjet som provoserte fram NATOs kjente dobbeltvedtak i 1979. Et vedtak som norsk venstreside ensidig kritiserte, men som likevel virket etter hensikten: Nedrustning i 1987. Spørsmål igjen: Skal dere aldri lære Grimstad?
Eimar HagenFosnavåg
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.