Jeg er oppvokst med deg, husker deg i dine velmaktsdager, hvem kunne måle seg med deg da? Alltid til stede, med et smil om munnen, med et godt budskap, men også med alvorlige meldinger.

Du kunne komme med bud når noen var sjuk, du kalte oss til undersøkelse, til behandling og forhåpentligvis helse og flere år. Du sendt oss hodestups i tannlegestolen, sendte oss melding om restskatt, jubelbrev og julebrev, melding om penger til gode, og premie fra Hamar. Kjærlighetsbrev kunne du bringe, lykkønskninger, melding om uønsket svangerskap, eller melding om brudd på grunn av at avstanden bare hadde økt. Tippelappen ble fraktet fra nord og sør til Hamar, levert inn onsdag og vel fremme til lørdag.

Det var gode tider. Aviser, pakker, reklame. Du skulle fram, du kom fram og skortet det litt så var vi tålmodige og rause. Vi ventet gjerne litt. Alle steder hadde du dine hus, vi samla oss der, kjøpte våre tjenester. Du var nervesenteret i bygd og by.

Kveldende tett

Du ble bare bedre og bedre. Brev fram på dagen, garantier, vennlighet, men etter hvert en litt bister vennlighet. Kanskje fordi de aller høyeste herrer i ditt store Posthus ikke lenger hadde uniformer og kulepenn, men dresser og kalkulatorer. Da du leverte, var det viktigste brev og pakker. Etter hvert var det noe annet som ble litt viktigere å levere, nemlig bunnlinja.

Midt oppe i dette så kom det en alvorlig konkurrent inn, ei nett smukke som blinket både med det ene og det andre. Vi lot oss forføre av dette nette nettet.

Da begynte det å skrante for deg, jeg tror også at bu nnlinjas herrer begynte å få panikk. Regnemaskiner og kalkulatorene var byttet ut med Excel regneark. Eldre herrer, som du og dine ledere er, klarte ikke konkurransen om tid. Det fine nettet vokste seg større, viktigere og mer og mer finmasket. Nå er nettet kvelende tett, men det er en annen sak.

Det ble stygt

Jeg tror at bunnlinjas herrer følte seg sviktet. I stedet for å la seg utfordre av denne konkurrenten med å forbedre det dere var gode på, svarte dere på nettets premisser. En sur, eldre herre i dress og i angrep, uten strategi, mot en ung smidig motstander? Det måtte bli stygt. Det ble det.

Den første panikkhandlingen var, som i Monopol når det røyner på, «vi selger hus». Og hus ble solgt i rasende fart. Hos oss i Møre og Romsdal gikk vi fra å ha et hus i hver ei husklynge til ett igjen, på Molde.

Du flytta inn i butikkene, de er åpne lenger, du kunne treffes lettere, og ideen var god, den. Post i butikk har vært bra, men du var, samtidig, blitt husløs og identitetsløs.

Samtidig fortsatte bunnlinjas herrer ufortrødent herjinga. Fremdeles mest på egen banehalvdel. Der er eldre bistre herrer uten strategi sin egen verste fiende. De tok fram millimetermåler, gramvektene ble nystemt. Skulle vi sende et brev som var 21mm tykt, ny takst, litt lenger enn standard, ny takst.

Priser føyk i været. Medarbeiderne i butikken smilte i sine Prix-, Coop-, Spar- eller Kiwi-uniformer mens de sjonglerte mellom diverse sjablonger. Alt skulle passe, hvilket det ikke gjorde, og vi betalte.

Blekere og blekere

Posten kom fremdeles fram, flere hus ble lagt ned og ble til sentral-terminaler. Etter hvert fløy våre budskap rundt i himmelrommet og på landeveiene nokså hodeløst. Brev til nabobygda på Søre Sunnmøre fikk seg plutselig en Oslotur for å sorteres, før den ble sendt tilbake med samme flyet som hadde rukket å tanke før retur.

Pakker fór fra øst og vest, ble skannet, talt og sendt tilbake. Midt oppe i det hele ble en mengde stolte postmenn og -kvinner overtallige. Bunnlinjas herrer teller ikke bare penger, de teller folk, og alt annet som kan telles og måles. Det overtallige skulle bort, effektiviseringen skulle fram.

Talla på bunnlinja ble rødere og rødere, herrenes overbevisninger ble blåere og blåere, og uttrykket når de var på TV for å fortelle hvorfor alt gikk som det gikk, ble blekere og blekere. Alle så at det var sjukdom på gang, alvorlig sjukdom.

Resignasjonen

Så gikk det som det gikk, som det måtte gå. Vi ble troløse, vi vendte deg ryggen. Vi sviktet, eller ble vi sviktet? Selv ikke på valentinsdagen sendte vi brev, men SMS, MMS, eller Messenger-hilsen. Julepakkene holder stand, men friskere og friskere konkurrenter ruster til kamp.

Krampa tok vel fullstendig overhånd da bunnlinjas herrer med bravur kunngjorde at de skulle tilby en ny tjeneste, «digipost»? Digipost? Hva skal vi med det? Jeg forstår enda ikke hva jeg skal med den, og lar min ligge uåpnet.

Så kommer resignasjonen. Ikke post hver dag. Valgte vi å sende et brev så var budskapet: vi skal se om ikke vi kan få det fram, etter hvert.

A-post og B-post ble til brevpost. Lenger og lengre tid brukt. Manglet du adresse, brev i retur, en apostrof for lite, retur, ukjent, prøv igjen. Pengebingene er tom, vi bli mer og mer troløse, andre leverer avisa, får kjeften, men vi får avisa. Du er for dyr, og flere og flere reserverer seg for reklame i postkassa.

Jeg sørger

Fremdeles er det liv i deg, men jeg tror det eneste som kanskje fremdeles er på høyden er lønningsposene til bunnlinjas herrer.

Og jeg sørger, for jeg minnes deg i dine velmaktsdager.

Bunnlinjas herrer har nok tapt slaget om oss. For dem går det nok bra. De har helt sikkert silkefallskjermer i mange farger.

Men for oss? Er det ingen mulighet å redde deg?

Du er ikke død, men kan noen redde deg? Kanskje vi kan si til bunnlinjas herrer at de styrter, slik at de hopper med silkefallskjermer. Kanskje kan noen postkvinner og -menn med kjærlighet for Posten ta over? Ikke for å reise Posten til sine gamle høyder, men muligens for å finne nye? Så lenge det er liv, er det håp.

Budskapet her er levert i avisa, enten på nettet, med egne bud, eller med Kvikkas.